Dette er første gang vi har hatt et avbrutt forsøk, så jeg visste ikke helt hva som kom til å skje når jeg sluttet på medisiner. Jeg trodde, helt oppriktig, at kroppen ikke var i stand til å sette i gang en ny menstruasjon så raskt, men så feil jeg tok.
Så da var det ikke annet å gjøre enn å snike meg vekk fra arbeidet og stille meg i den, for tiden, evig lange telefonkøen på Riksen. Sist satt jeg 50 minutter i telefonkø (det var så vidt batteriet holdt), men i dag slapp jeg heldigvis med 10 minutter. Jeg har jo lagt merke til at det er vesentlig mer travelt på IVF- avdelingen nå enn det var det første halve året vi var der: lenger telefonkø, flere mennesker på venteværelset, og nå, lenger ventetid mellom forsøkene. Det betyr at vi ikke får gå i gang igjen denne syklusen, men må vente til neste runde.
Umiddelbart kjente jeg på disse ambivalente følelsene. Den ene sier at jeg vil gå i gang igjen med en gang, jeg vil ikke ha noe opphold, hvilemåned, pause, pustetid osv. Jeg vil jo bare fortsette og fortsette til jeg blir gravid. Den andre sier at det egentlig skal bli litt godt.
Jeg tror at det er helt greit med en "tvungen pause", at kroppen min kommer til å fryde seg over å få være seg selv i noen uker. Nå skal den bare finne tilbake sin egen rytme før IVF- trollet kommer og tukler det til igjen. Når sant skal sies hadde jeg aldri valgt å ta en måneds pause om det var opp til meg selv, så det kanskje greit å ikke kunne påvirke dette(?).
Uansett, pause blir det... Og i mellomtiden kan vi jo prøve lykken på egenhånd... :D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar