"Du skal bli mamma"

En tidlig morgen, det første morgenlyset snek seg inn vinduet. Utenfor kvitret det svakt fra de små fuglene, det slamret i en dør i det fjerne. Vi var smått våkne begge to, lå under en varm dyne og flettet hender. "Du skal bli pappa", hvisket jeg til den fineste mannen ved siden av meg. Han så på meg med tårer i øynene og hvisket tilbake: "Du skal bli mamma".

Vi lå der lenge og bare så på hverandre. 12 uker og dagene teller fortsatt. Helt nederst på magen, rett over skambeinet, kan jeg nå kjenne at det har blitt hardere. Ikke større, bare hardere. Livmoren begynner å ta mer plass. Fordøyelsen jobber tregt og det jeg skulle ønske var en begynnende babymage er nok ikke det. Ikke enda. Snart.

Vi skal bli foreldre.

Litt etter litt klarer jeg nå å si det høyt. Jeg er gravid. Det er ikke lenger så fryktelig hemmelig selv om jeg føler meg milevis fra å annonsere det på sosiale medier. Det er fortsatt så nært, så privat. Gleden er så stor og så fullkommen, og det er mange (de fleste) som ikke vet at vi har slitt så lenge. Jeg er ikke klar for å redusere denne til en "hverdagslig graviditet", en vanlig annonsering av en kommende verdensborger. Ikke enda.

Men h*n vokser. En bitteliten baby vokser i magen min, litt større for hver dag. En liten baby som allerede fyller hjertet mitt med så mye kjærlighet og glede. Jeg skal bli mamma!