Vårt liv med IVF

Jeg sitter her i kveld og ser tilbake på de siste årene. Så mye turbulens, håp og gleder, sorger og mismot. En karusell av følelser som ingen av oss visste hvordan ville ende. Nå sitter vi her og er så lykkelige at vi knapt vet hvor vi skal gjøre av oss.

Jeg startet denne bloggen for å kunne dele vårt liv med IVF, vår kamp for nettopp denne lykken, for å få oppleve det som for så mange er en selvfølge. Etter mange år og totalt 7 runder på Riksen lykkes vi  med å bli gravid for første gang... så med å beholde spiren... Og nå vet vi at vårt lille mirakel er en frisk og vakker liten jente. 

Denne bloggen skulle handle om livet som ufrivillig barnløs, ikke om svangerskap og småbarnsliv, og jeg kommer derfor ikke til å skrive mer på en stund. Jeg trenger nå å legge IVF litt bak meg, fokusere på det som er og det som kommer. Om en god stund skal vi kanskje i gang med søskenforsøk, og da vil nok oppdateringene komme igjen...

Jeg leser flere steder at ventetidene for assistert befruktning har blitt lenger, og det syntes jeg er ufattelig leit. Jeg håper så sterkt at flere fantastiske leger og sykepleiere får utdanning innen dette slik at disse "helvetesukene" med venting blir litt færre. For det værste er virkelig ventingen...

Rikshospitalet har oppdatert sin brosjyre om assistert befruktning, og jeg anbefaler alle som vil vite mer om prosessen å lese den. (Les den her.)

Til alle dere som fortsatt kjemper for babydrømmen: IKKE GI DERE! Jeg håper så inderlig at dere lykkes til slutt og at dere har gode og forståelsesfulle venner, familie og kollegaer rundt dere.

Takk til alle som har lest og fulgt meg på denne reisen.

De varmeste klemmer fra Hele mitt hjerte  <3

OUL

Tenk at det er høsten allerede! Denne sommeren har vært så innholdsrik, og når jeg ser tilbake har det gått så utrolig fort. Jeg må uten tvil si at de første 12 ukene gikk uendelig sakte, dagene sneglet  seg av sted. Når ferien var over og vi rundet det magiske 12-tallet har det liksom skutt fart, og jeg fatter ikke hvor de siste 6 ukene har blitt av.

Denne uken har vi vært på OUL (ordinær ultralyd). Jeg gledet meg i ukesvis til å se det lille nurket igjen, men når dagen plutselig var der gikk det opp for meg hva dette innebærer. Denne dagen skulle vi få vite om babyen vår er frisk og velskapt. Frykten for det motsatte satte en skikkelig støkk i kroppen min. 

Vi kom til Rikshospitalet hånd i hånd, gikk opp til den samme skranken vi har vært ved så mange ganger. Mens vi ventet i det samme venterommet hadde jeg et stort behov for å skjule den lille kulen på magen min. Rundt meg satt det mange par, noen holdt hender, noen med et forventningsfullt blikk, noen tydelig nervøse... 

Det føltes rart å sitte der og vite at jeg ikke skulle bli ropt opp til den samme korridoren som før. Nå var det en ny korridor, en ny lege. Jeg skjulte den lille babykulen så godt jeg kunne, vet så inderlig godt hvor vondt det er å se struttende mager når det er alt man ønsker seg selv. Og jeg tenkte igjen at det er litt rart at alle disse avdelingene er på samme sted. 

I den andre enden av venterommet satt det et par med et helt nyfødt nurk i en sånn "trillekasse" i plast. De var ekstatiske, helt oppslukt i det lille mirakelet de nylig hadde satt til verden. Jeg tror virkelig ikke de visste hva slags venterom de tok en pause på, at de satt der, lykkelige og stolte, blandt så mange som strever etter den samme lykken. Jeg håper i alle fall de ikke visste. 

Sånn passe forsinket ble det endelig vår tur. Med skrekkblandet fryd ble vi med jordmoren til den nye korridoren. Opp på benken, på med gel'en (som forøvrig var oppvarmet) og stroben på magen. Og der var nurket vårt med tommelen opp! 

Hele undersøkelsen tok bortimot 45 minutter, inkludert litt tid med rugging og hopping for å prøve å få bedre vinkler. Frisk og fullstendig perfekt! To hender, ti fingre, to ben og ti tær. Alle organer var der de skulle, hjertet pumpet med fire kamre. Ryggraden hel og fin. Noe sjenert, men ganske sikkert en liten jente. :) 

Jenta vår var litt stor i forhold til termin, men det er visst ganske vanlig på dette tidspunktet for "IVF-barn". Hun visste ikke hvorfor, men trodde det hadde noe å gjøre med den store mengden medisiner vi tar i begynnelsen å gjøre, at embryoet får en liten boost. Hadde det ikke vært IVF hadde vi blitt satt frem 4-5 dager, men de endrer ikke terminen når de vet befruktningsdato. 

Nå går vi rundt i en slags merkelig rus, og vi merker at livet har endret seg. Tiden står stille når jeg kjenner små livstegn fra den lille i magen, veldig svake foreløpig, men det er ikke mange uker til mannen også skal få kjenne...