"Men kan dere ikke bare adoptere da?"

Til dere som ikke er barnløse, dere som kjenner noen som er ufrivillig barnløs og dere som kanskje ikke vet at dere kjenner noen:

Det er jo godt ment, vi skjønner det alle sammen. Vi skjønner at kommentarer ikke er ment å såre, at det kan være vanskelig å vite hva man skal si, at man ønsker å gi en oppmuntring, at man ikke forstår. Men det er også veldig vanskelig å være ufrivillig barnløs. Det rett og slett beintøft!

"Men er det ikke bare å adoptere da?"

Nei, det er ikke bare å adoptere! Og det er i alle fall ikke noe jeg vil ta stilling til nå når jeg kjemper med nebb og klør for å bli gravid hos legen. Adopsjon er en årelang, dyr og sikkert like nervepirrende prossess. Men tro meg når jeg sier at alle IVF'ere vet at det finnes noe som heter adopsjon. 

"Vi skal ha barn (igjen)!!"

Gratulerer! Jeg mener det virkelig, selv om øynene mine ikke funkler og stemmen min ikke går opp i falsett. Jeg er glad på deres vegne! Men for meg er det en påminnelse om hva jeg ikke har, og, gud forby, hva jeg kanskje ikke kan få. Og det gjør vondt. 

"Skal ikke dere ha barn snart da?"

"Joda, vi skal nok det etterhvert..." Litt unnvikende svar, syntes du? Helt riktig, neste tema. Ikke spør mer, ikke minn meg på at klokka går, ikke fortell meg om hvor fantastisk det er og hva jeg går glipp av. Dra ut antennene og husk at det ikke er alle som får det til så lett. 1 av 7 faktisk, og det er ganske mange. 

"Det er jo ganske uromantisk da!"

Vet du, jeg er ikke enig. Dette er kanskje det mest romantiske vi har gjort! Vi gikk inn i kampen sammen, hånd i hånd. Vi to. Håp, skuffelse, tårer, latter, forventning... Det er en emosjonell berg-og-dalbane, men det er vår reise, vårt brennende ønske og vi gjør det sammen fordi vi elsker hverandre! Hvordan kan dette være uromantisk?

"Man kan jo ha et fint liv uten barn også, da..."

Æææææææææ!!!! Shut up!! Ville du vært foruten barna dine, kanskje???

"Bedre lykke neste gang!"

Det sier jeg til mine besteforeldre når de ikke vinner i lotto også. Neida, vi gir ikke opp, og joda, vi håper også at neste gang blir forsøket som går bra. Men vet du hva? Gi meg heller en klem og la meg være trist for nå. For det er jeg, så uendelig trist. 

Syntes du jeg virker selvopptatt? Beklager å si det, men ja, jeg er det. Det er nemlig ikke noe annet jeg tenker på for tiden, det opptar hele min tilværelse og alle timer i døgnet. Hver celle i kroppen min vibrerer i takt med mitt eneste ønske: Å bli gravid! Hele livet mitt er satt på vent, all fokus og all min energi er uunngåelig rettet mot dette ene, og jeg klarer faktisk ikke å gjøre det annerledes. 

Når dette er sagt må jeg også få si at jeg har fantastiske venner oppi dette. Venner som prøver å forstå, som lar meg være trist, som gråter med meg, som oppmuntrer og heier på oss, som er varsomme og gode. Takk for at dere er der!!