Kunsten å ta pause

Hei hvor det går, og DER kom tanta igjen! Jeg begynte faktisk å le litt sent i går kveld når jeg uten tvil hadde fått besøk... igjen... to uker siden sist. Hehe, det er jo måte på hvor glad jeg er i denne dama da!

Dette er første gang vi har hatt et avbrutt forsøk, så jeg visste ikke helt hva som kom til å skje når jeg sluttet på medisiner. Jeg trodde, helt oppriktig, at kroppen ikke var i stand til å sette i gang en ny menstruasjon så raskt, men så feil jeg tok.

Så da var det ikke annet å gjøre enn å snike meg vekk fra arbeidet og stille meg i den, for tiden, evig lange telefonkøen på Riksen. Sist satt jeg 50 minutter i telefonkø (det var så vidt batteriet holdt), men i dag slapp jeg heldigvis med 10 minutter. Jeg har jo lagt merke til at det er vesentlig mer travelt på IVF- avdelingen nå enn det var det første halve året vi var der: lenger telefonkø, flere mennesker på venteværelset, og nå, lenger ventetid mellom forsøkene. Det betyr at vi ikke får gå i gang igjen denne syklusen, men må vente til neste runde.

Umiddelbart kjente jeg på disse ambivalente følelsene. Den ene sier at jeg vil gå i gang igjen med en gang, jeg vil ikke ha noe opphold, hvilemåned, pause, pustetid osv. Jeg vil jo bare fortsette og fortsette til jeg blir gravid. Den andre sier at det egentlig skal bli litt godt.

Jeg tror at det er helt greit med en "tvungen pause", at kroppen min kommer til å fryde seg over å få være seg selv i noen uker. Nå skal den bare finne tilbake sin egen rytme før IVF- trollet kommer og tukler det til igjen. Når sant skal sies hadde jeg aldri valgt å ta en måneds pause om det var opp til meg selv, så det kanskje greit å ikke kunne påvirke dette(?).

Uansett, pause blir det... Og i mellomtiden kan vi jo prøve lykken på egenhånd... :D

Frysebabyen som døde

I dag var dagen satt for innsetting av det lille frosne embryoet vi hadde i fryseren. Jeg skulle som vanlig ringe laboratoriet kl. 11:15 for å høre hvordan det hadde gått med tiningen. Håpet har ikke vært så stort denne runden, og jeg har, som nevnt, egentlig vært ganske pessimist. Alikevel kjente jeg veldig på nervøsiteten mens jeg slo nummeret til lab'en. Pulsen dunket og jeg ble varm i toppen. Skulle tro jeg var vant til dette nå, men den gang ei...

Jeg hørte det på stemmen til laboranten med en gang, og den litt sørgmodige "jeg har dessverre dårlige nyheter...". Embryoet vårt overlevde ikke opptiningen. Det ble ingen innsetting.

Etter de første snufsene og den tidlige nedturen kjente jeg at jeg egentlig var litt irritert. Irritert for at jeg ikke bare fikk sette inn de to eggene med en gang, slik vi ønsket. Irritert for at vi måtte starte på nok en runde som endte i skuffelse. Hadde vi satt inn begge hadde i alle fall denne lille fått en sjanse. Nå fikk den ingen sjanse, den ble ødelagt...

Så er vi på bar bakke igjen og kan ikke annet enn å se frem mot det tredje (og siste) forsøket på Rikshospitalet. Jeg skal ringe sykehuset ved neste mens, men om vi får sette i gang da vet jeg ikke enda. Ved det tredje forsøket får vi i alle fall sette inn 2 sprellende ferske embryo, og DET gleder vi oss veldig til.

Håpet er sterkt fortsatt, og vi er langt i fra slått. Litt irritert, litt trist, litt lei, men ikke slått. 

Neste forsøk, takk!!  

Fryseforsøk #4

Tanta kom og tanta dro,11 dager på overtid. Dette er den desidert lengste syklusen jeg har hatt, men som de så pent sa på sykehuset: "det er ikke noe rart kroppen blir forvirret, vi klusser jo til all normal hormonproduksjon i kroppen din".

Men altså, vi er i gang igjen. Innsetting nr. 6, fryseforsøk nr 4. Og denne runden er virkelig annerledes enn første forsøk på alle plan, mest av alt mentalt. Denne gangen er jeg ikke optimistisk. Det finnes ikke et snev av tro på at dette skal gå, og jeg har allerede begynt å forberede forsøk nr 3. Det er vanskelig å forklare hvorfor, for jeg vet det ikke egentlig selv. Jeg har prøvd å gire opp optimismen og pågangsmotet jeg har hatt før alle de andre innsettingene, men jeg klarer rett og slett ikke å finne det. Og jeg føler meg egentlig bare sliten. Lei.

Kanskje det er kroppens måte å takle dette på. Kanskje det er sinnet som prøver å beskytte meg. Kanskje hjernen min bare trenger at jeg ikke tenker så mye på dette denne gangen, skrur ned forventningene og lar livet gå sin gang. Kanskje mørketiden går inn på meg. Eller kanskje jeg for første gang reagerer på progynova og rett og slett er litt deppa....

Tanken på at det bare er ett egg i fryseren gjør meg gal, og sjansen er stor for at det ikke blir noen innsetting i det hele tatt. 60% sjanse (eller der omkring) for at embryoet overlever tiningen er ikke all verdens odds.

Det er uvant å være pessimist. Jeg er født optimist og klarer for det meste å finne noe bra i alle situasjoner. Livets lyse side og så videre. Men ikke nå, ikke denne gangen. Jeg tar progynova morgen og kveld og det er helt mekanisk; ingen tanker, ingen følelser. Likegyldig? Ja, slik føles det. Og jeg gleder meg egentlig bare til å bli ferdig med dette fryseforsøket så vi kan gå videre til neste forsøk.

Midt i alt dette tenker jeg også at det er helt greit; Det er helt greit å ikke være "superwoman" med klokketro på ethvert forsøk, det er helt greit å tillate meg selv å si at dette er slitsomt. Og med dette  går hverdagen også egentlig helt greit. Jeg er ikke stresset, nervøs, ufokusert, deprimert eller euforisk, men har egentlig helt ok dager. Helt ok dager uten de store forventningene...