2014 har vært en heidundranes tur med utallige bølgedaler. Håp og sorg hånd i hånd. Et konstant jag etter pågangsmot og positive tanker. Vi har blitt testet sammen og hver for oss, og vi har blitt enda sterkere. Tålt mer. Grått mer.
Tårene fra forrige runde har stilnet, og vi ser igjen fremover. Vi trodde 2014 skulle bli året, men det ble det ikke. 2015 derimot, DET skal bli året! Året da alle prøvelser blir glemt, året vi kan glede oss over livet og kjærligheten til den lille babyen vi allerede elsker så høyt, men som ikke er her enda.
I kveld skal vi skåle for lykken i 2015, og jeg håper av hele mitt hjerte at den vil treffe oss alle!!
Man kan bli utmattet av mindre! Alle tankene som spinner bakerst i hjernen hele tiden. Til og med når jeg ikke tenker på det, så tenker jeg på det. Hvorfor? Hvorfor ikke? Hva om? Tenk om? Kunne vi gjort noe annerledes?
Og jeg vet så godt at det bare er å pine seg selv unødig, at det ikke er noe vi kan gjøre noe med, at vi gjør alt vi kan, at legene gjør hva de kan. Resten er opp til naturen... Den #**<#% naturen!! Jeg er vant til å jobbe hardt og målrettet mot et mål, vant til å være miss fix-it, ordne opp, løse problemer og gå videre. Så da å sitte med hendene toet, å måtte sette all min lit til at andre mennesker skal gjøre meg gravid, faller virkelig ikke lett for meg.
Jeg må innrømme at Google har vært en kjær venn. Jeg har googlet som aldri før dette året, med de merkeligste kombinasjoner av ord, og jeg må jo humre litt av tanken på overvåkning av internett. Om noen skulle lure på mine hensikter her i verden tror jeg sannelig de hadde vurdert min tilregnelighet. (IVF, ICSI, sannsynlighet, bivirkning, gravid, egg, spotter, dpo, embryo, blastocyst, blødning, symptomer, livmor, sperm... It goes on and on)... Et ganske ensformig interesseområde, ser det ut til! Hehe...
Så var det livmoren min som skulle til pers. Hva skjer der? Hva skjer etter at embryoet er satt på plass? Det er jo den tiden jeg vet minst om, alt i forkant er jo så grundig undersøkt, dokumentert og behandlet. I følge legene, and I quote: "livmoren din er perfekt og mer enn klar til å motta et befruktet egg". Perfekt. Klar. Det er dette vi har festet oss ved denne tiden, dette er snøret håpet har hengt i. Tross lavt antall sperm kunne de befrukte eggene med ICSI og gjøre meg gravid. Snøret har begynt å bli farlig rufsete i kantene...
Og så fant jeg denne videoen. En liten timelapse av en helt vanlig livmor og et lite embryo, en stjerne. Å se at livmoren hjelper til, den er en aktiv deltaker i å få embryoet til å feste seg, var veldig beroligende for min del. Jeg har tenkt på dette organet som en passiv mottaker, en som bygger et rede i forkant og så venter på at embryoet selv skal grave seg ned.
Så feil, og så deilig at det var feil.
Kroppene våre jobber med oss, ingen ting er passivt. Masse aktivitet! I mitt stille sinn tenker jeg at det da heller ikke er rart at vi kjenner "symptomer" på graviditet selv om det ikke går veien. Man får symptomene av medisiner (etter 5 innsettinger kjenner jeg tydelig forskjell på en vanlig syklus og en IVF- syklus... duste-Lutinus), og livmoren jobber for oss. Med to streker under svaret!
Er det ikke fantastisk? :)
Får du ikke sett videoen? Søk på:
The uterus moves the embryos for their correct implantation
De velkjente følelsene er her. Stille. Sårt. Ensomt. Blodprøven bekreftet det vi igjen visste... Det blir ikke noe julemirakel, ikke noen spire, ikke noen baby på vei. Det lille perfekte embryoet har ikke festet seg og vil straks forsvinne ut av kroppen min. Nå ligger det bare der et sted, noen få døde celler, og venter.
Skal det aldri bli vår tur? 7 perfekte embryo har vi satt inn, uten resultat, uten antydning til graviditet. Hvorfor vil de ikke bli hos meg?? Det er jo ingenting galt, livmoren min ser ut som den skal og gjør som den skal hver måned. Eggene befruktes og ser perfekte ut. Hva er det som ikke fungerer?
Det kjennes så tomt. Tungt. Jeg er en mursten på bakken, tung, tørr og uten funksjon. For hva er kroppen verdt om den ikke klarer å holde på disse små cellene og få de til å trives? "Alle andre" klarer det jo! Graviditeter annonseres hele tiden, babyer kommer til verden rundt oss. "Vi skal vel ha en til snart", for det er så enkelt å lage babyer. For noen. For de fleste. Ikke for oss.
Tenk om vi aldri klarer det? Tenk om vi må leve resten av livet uten barn? Jeg klarer ikke tenke tanken fullt ut for det er så uvirkelig, samtidig som jeg vet at 30% aldri blir gravide med IVF. Tenk om vi bli en av de? Det er frykt, angst og sorg i hjertet mitt.
Og det føles urettferdig. Vi har hatt så mange tunge år, mistet så mange kjære. Besteforeldre, foreldre og søsken har blitt revet bort... Sykdom har herjet rundt oss lenge. Fortjener vi ikke litt medgang snart? Vi er gode mennesker som bare vil spre kjærlighet, omsorg og glede, men det blir stadig vanskeligere å holde på det gode i livet.
Jeg er slått i bakken enda en gang, men jeg vil komme over det. Gå videre. Prøve igjen... og igjen... og igjen... For det er fortsatt håp, det er bare litt vanskelig å se det i dag.
Disney er jul for meg, og jeg tror jeg aldri vil bli for gammel til å glede meg over disse herlige filmene. Å krype inn i sofakroken med et deilig pledd, familien rundt meg og med masse snop på bordet for å nyte Disneys julekavalkade er liksom den endelige bekreftelse på at julen er her.
Det er noe veldig behagelig og ukomplisert ved disse filmene når de forteller at mirakler skjer hver eneste dag. Verden er et nydelig sted og man trenger ikke gjøre det vanskeligere enn det er. Stress ned, ta deg en bolle og følg drømmene dine! Det virker så enkelt og likefrem, og kanskje det er slik det burde være? Det blir litt som å se på livet med barneøyne igjen, å se mulighetene i stedet for hindringene og å glede seg over de små goder i stedet for å sørge over det som ikke er der.
Jeg er da spesielt glad i disse gamle filmene. De har en helt egen sjel, og jeg syntes det er så deilig med de "enkle" bildene som ikke er animert i alle retninger. Her er en liten favoritt om en annen dame som får besøk av storken:
Så er vi der igjen, snart i midten av de lange to ukene, og vi kan ikke gjøre annet enn å vente. Verden står stille, timene snegler seg av sted. Vil embryoet feste seg denne gangen?
Vi har vært her fire ganger tidligere, og det er faktisk slik at det blir litt lettere for hver gang. Kanskje fordi vi vet hva vi går til, kanskje fordi den ekstatiske optimismen vi følte etter den første innsettingen, den som slo oss litt i bakken når resultatene uteble, har landet og blitt noe mer jordnær. Ønsket er like sterkt, håpet like stort, men realiteten mye mer tilstede. Vi var så sikre på at det skulle gå raskt når vi først fikk hjelp med IVF og nedturen når det gang på gang ikke klaffet ble tyngere å bære.
Nå ruger jeg på en perfekt 4- delt liten spire! :)
Vi kom opp til IVF- avdelingen, kom inn umiddelbart og gikk derfra knappe 5 minutter senere.
Selve innsettingen var den enkleste så langt og unnagjort på et blunk. Tidligere har de klønet litt for å komme forbi livmorhalsen, og de har alltid endt opp med å måtte "klype" den for å rette den ut. Ikke så veldig behagelig må jeg si, men det er jo raskt overstått. Denne gangen bare gled kateteret rett på plass og vips så var det over. Vi får også muligheten til et fryseforsøk om det skulle bli behov for det.
Nå skal det ruges som aldri før, og vår lille ICSI- spire skal få veldig lyst til å grave seg ned og bli værende. :)
I dag har jeg vært Roen i egen høye person. Rolig og avslappet gled jeg ut av søvnen, stod opp mens det var mørkt og rolig, drakk en kopp kaffe i et stille hjem... rolig... lav puls... gode tanker... deilig formiddag....
Så ble klokken 14:00! Jeg tuller ikke når jeg sier at pulsen skjøt i været på slaget 14, en halvtime før vi skulle ringe laboratoriet for å høre om de kjempestore eggcellene hadde akseptert de bittesmå sædcellene og blitt befruktet. Ææææ!!! Og den siste halvtimen virkelig sneglet seg av gårde....saaaaakte.... Klokken 14:24 klarte jeg ikke mer og kastet jeg meg på telefonen til laboratoriet.
Av de 7 eggene var 6 meget fine, og de utførte ICSI på disse. De 6 små har nå hatt en lang natt med kos og kurtisering og blitt til 4 flotte befruktede egg.
ICSI - en sædcelle føres inn i egget
Dette er bra saker, vi er veldig klar over det. Men jeg husker godt at vi var mer ekstatiske under første forsøk når vi hadde 15 befruktede egg. Det føles som sjansene er mye mindre nå, med færre egg å ta av. Samtidig er det kanskje bra? Kanskje de er bedre? Kanskje de er sterkere? Kanskje de er friskere? Kanskje et av disse endelig skal bli til vår etterlengtede baby? For alt vi trenger er ett gullegg! Gullegget!
Vi er veldig spente på morgendagen når vi endelig skal få vite Svaret. Har de delt seg? Ser de fine ut?
Det er bare en natt igjen til vi får vite... Jeg tror det kommer til å bli bra! :)
Vi kom inn på sykehuset i dag tidlig med koppen i hånden og friskt mot i sinnet. Det var rolig på venteværelset og jeg kjente at det var en bra dag. Jeg har det alltid bedre når jeg har fått en god natts søvn, og det var ekstra viktig for meg i dag. Som dere kanskje har lest gledet jeg meg ikke akkurat til dette egguttaket.
Mannen fikk avlevert sædprøven og vi satte oss for å vente. Kort tid etter ble vi ropt inn av sykepleieren. Det var samme damen som var med oss under første egguttak og jeg syntes hun er helt fantastisk. Man merker så godt når noen passer helt perfekt i jobben sin, og hun er en sånn. Jeg kan bare tenke meg at hun elsker det hun gjør, og hun har en helt spesiell omsorgsevne.
Altså, klar og klar, folliklene min er i alle fall klare; Passe store og flere enn jeg ønsket denne gangen. Gonal-mengden har vært vesentlig lavere denne runden i håp om litt færre follikler, men det ser ikke ut som det har hjulpet. Legen telte 14 på UL denne uken, samme som sist da jeg fikk ut 18 egg (det var noen follikler de ikke så før under uttaket da den ene eggstokken min "gjemmer" seg litt).
Kan vanskelig si at jeg gleder meg til uttaket, mer som at jeg stålsetter meg for det som kommer. Beroliget av at de gir meg andre smertestillende denne gangen håper jeg på det beste, og i alle fall på at det ikke blir fullt så vondt. Tirsdag er dagen om jeg er klar eller ikke. I kveld settes Ovitrelle og eggløsningen blir et faktum. Yeah!
Vi har nå kommet dit at vi kan begynne å få refundert utgifter fra HELFO. Kvitteringer er samlet i en konvolutt og skjemaer utfylt. Ved en tilfeldighet oppdaget vi i dag at alle kvitteringer må være spesifisert, det holder ikke med reseptnummer/navn etc, som vi nå ser at mange kvitteringer har.
Jeg må ærlig si at tanken har ikke slått meg engang før nå. Jeg kan heller ikke huske å ha lest eller sett informasjon om dette tidligere (tilfeldig at jeg spurte damen på apoteket på riksen). Så shame on us, da blir det jobben med å dra tilbake til apotekene og få skrevet ut nye.
Til alle IVF'ere:
Husk spesifiserte kvitteringer!
Til dere som jobber på apotekene:
Vær så snill og spesifiser kvitteringene våre, selv om vi glemmer å be om det! Det sparer både dere og oss for ekstra jobb.
Akkurat nå er det litt kaotisk i hodet mitt. Jeg syntes jeg hadde planlagt desember SÅ bra og følte at jeg hadde kontroll over prossessen. Visste sånn ca når jeg skulle starte med sprøyter i forhold til planlagt egguttak, og alle besøk og aktiviteter var planlagt rundt dette. Så var vi på kontroll på sykehuset for å sjekke at Synarela hadde gjort jobben sin, og det hadde den: slimhinnen i livmoren var tynn som en strek!
Jeg liker tenke at jeg takler alt dette så bra. Og jeg tror jo egentlig at jeg gjør det, føler meg liksom litt superwoman når jeg tenker på alt vi går igjennom. Alle oppturer og nedturer (foreløpig flest av sistnevnte), håpet, sorgen, kampen, legetimer, medisiner.... Og når klumpen i halsen blir for stor og elven av innestengte tårer truer med å flomme fritt, ja da gråter jeg alt jeg makter, plukker meg opp igjen og fortsetter å kjempe. For det finnes ikke noe alternativ.
Men i dag kom meldingen igjen, den som egentlig er det fineste på jord, men som for meg blir det konstante slaget i trynet. Den som forteller om den skjønneste lille skapning som endelig har kommet til verden. Og jeg hater virkelig mine egne følelser. Hater at jeg egentlig ikke vil høre om det. Hater tårene. Hater at jeg ikke klarer å være oppriktig glad. Og jeg hater å erkjenne elefanten i rommet: jeg er sjalu!
Nå er det en uke siden jeg begynte å spraye (Synarela). Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg ikke hadde noe særlig med bivirkninger utover lette hetetokter. Dette må jeg nå korrigere.
Min sinnsstemning er påfallende lik som forrige gang, og vi kan ikke helt påberope oss den samme lettelsen over å "endelig" være i gang. Nå har vi jo holdt på med medisinering mesteparten av tiden de siste 8 månedene, og det er kun med Synarela jeg blir slik.
Jeg tusler stadig gjennom babyavdelinger i klesbutikker, sveiper innom Sprell (for der står den, den babysengen jeg gleeeeder meg til å kjøpe), ser på strikkeoppskrifter, barnevogner, bilseter, tripptrapp-stoler, tapeter. Jeg har til og med planlagt det praktiske rundt å lage sunn og næringsrik mat når man er over ammeperioden... For ikke å snakke om alle hensyn når vi først pusser opp nå: et gulv som er godt for små babyknær, en sofa som tåler å bli griset til, et trygt kjøkken, en praktisk gang med masse oppbevaring og slitesterkt gulv....
Jeg tok en titt på statistikken og ser at det er veldig mange lesere på innlegget Ventetider med IVF. Jeg har ikke tall på hvor mange googlesøk jeg selv gjorde mens vi ventet, det blir jo nærmest altoppslukende når man helst skulle vært gravid i går. Her er en liten oppdatering på ventetider i 2. forsøk.
Oh yes, da er det straks tid for å regulere hormoner igjen! Nesesprayen står klar og vi har begynt å forberede oss.
Selv om nedreguleringen gikk relativt smertefritt sist runde sies det at man kan reagere forskjellig hver gang. Jeg var en engel sist (ja, det er helt sant og bekreftet av min kjære) og svevde på rosa skyer, men sjansen for at jeg blir et hormontroll denne gangen er definitivt der.
Når det er sagt så er jeg ganske sikker på grunnen til denne "engleoppførselen":
Jeg har tenkt mye på akupunktur og vurdert frem og tilbake om jeg skal gi meg i kast med dette i forbindelse med vårt neste forsøk. "Tenk om det hjelper" og "helgardering" er definitivt fremtredende tanker. Jeg er selv veldig glad i disse nålene og har hatt utbytte av slik behandling i andre sammenhenger, men jeg kjenner veldig på usikkerheten her.
Det er lett å finne solskinnshistoriene, et lite googlesøk ramser opp en drøss, og tenk så flott om det bare var dette som skulle til!
Jeg syntes det er viktig å vurdere flere aspekter før man eventuelt går i gang med et slikt opplegg i tillegg til alt man skal igjennom med assistert befruktning:
Jeg har alltid syntes mensen er noe herk, men nå gleeeeder jeg meg til hele syklusen. Gleder meg til å starte på Synarela, til å bli heit (ja, disse hetetoktene ) gleder meg til mensen som kommer en uke etterpå, gleder meg til magen skal bli full av små stikk og blåmerker, gleder meg til kontrollene...
Jeg syntes tiden mellom forsøkene er det vanskeligste med følelsen av å ikke gjøre noe aktivt selv, derfor ble jeg SÅ glad når det var en ledig plass til oss så raskt.
Når vi gikk inn i tilværelsen som ufrivillig barnløse ble hele verden snudd på hodet. Plutselig visste vi hvorfor vi ikke fikk det til, og det skjedde veldig brått. Mistanken lå der, det var jo derfor vi ba om utredning, men det kom som et sjokk og tårekanalene mine var utømmelige. Perioden som fulgte var tung og jeg kunne gråte hele tiden; på jobb, på bussen, i bilen, på toalettet... hvor som helst.
Jeg ser at veldig mange blir litt "mettet" på bivirkninger av alle medisinene vi må ta gjennom et forsøk. Jeg har ikke vært så plaget og syntes det meste har vært helt greit. Jeg er ellers frisk (vår utfordring er sperm), og lite plaget av hormoner til vanlig.
Her er litt kort om mine erfaringer så langt. Prisene er fra 2014.
Til dere som ikke er barnløse, dere som kjenner noen som er ufrivillig barnløs og dere som kanskje ikke vet at dere kjenner noen:
Det er jo godt ment, vi skjønner det alle sammen. Vi skjønner at kommentarer ikke er ment å såre, at det kan være vanskelig å vite hva man skal si, at man ønsker å gi en oppmuntring, at man ikke forstår. Men det er også veldig vanskelig å være ufrivillig barnløs. Det rett og slett beintøft!
Det er så lett å grave seg ned i denne prossessen. Alt for lett. Og jeg er sikker på at de fleste av dere som er i samme situasjon vet hva jeg snakker om. Så til alle dere fantastiske ivf-fightere: vi må ikke glemme å le!
NB! Jeg ser det er mange som fortsatt leser denne artikkelen. Gjør oppmerksom på at det nå er en stund siden denne ble skrevet og ventetidene har forandret seg en del siden vi startet opp. Før vi kom i gang med IVF prossessen var jeg et eneste stort spørsmålstegn. Det var så mye jeg lurte på og så mye jeg ikke visste at jeg lurte på. Jeg brukte nettet flittig men så etter hvert at mange innlegg var gamle og ikke nødvendigvis relevante i nåtid, spesielt vedrørende ventetider. Her er litt om ventetidene vi har opplevd ved IVF- avdelingen på Riksen (2013-2014)
Og det har vi innsett for en stund siden; "gamlemåten" fungerer ikke for oss!
Etter år med prøving, venting, håp, nederlag og fortvilelse sitter vi fortsatt her uten barn. "Lillerommet", som jeg gleder meg til en gang å kunne kalle barnerommet, står der og venter. Det går raskt mot en ny jul med alle andres barn, julegaver til alle andres barn og nye uker med venting.
Vi har fullført vår første ICSI (offentlig) med totalt 6 perfekte embryo satt inn (1 fersk, 5 frys), og ingen av de ble noe mer enn noen få celler. Hvert forsøk har vært forskjellig med symptomer som tolkes i alle retninger, smerte, forventning, glede og tårer... Men håpet lever i aller høyeste grad! Sett i perspektiv har vi tross alt hatt et befruktet embryo nesten hver måned, og DET er jo egentlig ikke så værst. Biologien ser altså ut til å fungere så langt, vi trenger bare litt superlim på blastocysten! :)
Så kjære julenisse, i år ønsker jeg meg en ny GPS til storken min!
