2014 har vært en heidundranes tur med utallige bølgedaler. Håp og sorg hånd i hånd. Et konstant jag etter pågangsmot og positive tanker. Vi har blitt testet sammen og hver for oss, og vi har blitt enda sterkere. Tålt mer. Grått mer.
Tårene fra forrige runde har stilnet, og vi ser igjen fremover. Vi trodde 2014 skulle bli året, men det ble det ikke. 2015 derimot, DET skal bli året! Året da alle prøvelser blir glemt, året vi kan glede oss over livet og kjærligheten til den lille babyen vi allerede elsker så høyt, men som ikke er her enda.
I kveld skal vi skåle for lykken i 2015, og jeg håper av hele mitt hjerte at den vil treffe oss alle!!
Man kan bli utmattet av mindre! Alle tankene som spinner bakerst i hjernen hele tiden. Til og med når jeg ikke tenker på det, så tenker jeg på det. Hvorfor? Hvorfor ikke? Hva om? Tenk om? Kunne vi gjort noe annerledes?
Og jeg vet så godt at det bare er å pine seg selv unødig, at det ikke er noe vi kan gjøre noe med, at vi gjør alt vi kan, at legene gjør hva de kan. Resten er opp til naturen... Den #**<#% naturen!! Jeg er vant til å jobbe hardt og målrettet mot et mål, vant til å være miss fix-it, ordne opp, løse problemer og gå videre. Så da å sitte med hendene toet, å måtte sette all min lit til at andre mennesker skal gjøre meg gravid, faller virkelig ikke lett for meg.
Jeg må innrømme at Google har vært en kjær venn. Jeg har googlet som aldri før dette året, med de merkeligste kombinasjoner av ord, og jeg må jo humre litt av tanken på overvåkning av internett. Om noen skulle lure på mine hensikter her i verden tror jeg sannelig de hadde vurdert min tilregnelighet. (IVF, ICSI, sannsynlighet, bivirkning, gravid, egg, spotter, dpo, embryo, blastocyst, blødning, symptomer, livmor, sperm... It goes on and on)... Et ganske ensformig interesseområde, ser det ut til! Hehe...
Så var det livmoren min som skulle til pers. Hva skjer der? Hva skjer etter at embryoet er satt på plass? Det er jo den tiden jeg vet minst om, alt i forkant er jo så grundig undersøkt, dokumentert og behandlet. I følge legene, and I quote: "livmoren din er perfekt og mer enn klar til å motta et befruktet egg". Perfekt. Klar. Det er dette vi har festet oss ved denne tiden, dette er snøret håpet har hengt i. Tross lavt antall sperm kunne de befrukte eggene med ICSI og gjøre meg gravid. Snøret har begynt å bli farlig rufsete i kantene...
Og så fant jeg denne videoen. En liten timelapse av en helt vanlig livmor og et lite embryo, en stjerne. Å se at livmoren hjelper til, den er en aktiv deltaker i å få embryoet til å feste seg, var veldig beroligende for min del. Jeg har tenkt på dette organet som en passiv mottaker, en som bygger et rede i forkant og så venter på at embryoet selv skal grave seg ned.
Så feil, og så deilig at det var feil.
Kroppene våre jobber med oss, ingen ting er passivt. Masse aktivitet! I mitt stille sinn tenker jeg at det da heller ikke er rart at vi kjenner "symptomer" på graviditet selv om det ikke går veien. Man får symptomene av medisiner (etter 5 innsettinger kjenner jeg tydelig forskjell på en vanlig syklus og en IVF- syklus... duste-Lutinus), og livmoren jobber for oss. Med to streker under svaret!
Er det ikke fantastisk? :)
Får du ikke sett videoen? Søk på:
The uterus moves the embryos for their correct implantation
De velkjente følelsene er her. Stille. Sårt. Ensomt. Blodprøven bekreftet det vi igjen visste... Det blir ikke noe julemirakel, ikke noen spire, ikke noen baby på vei. Det lille perfekte embryoet har ikke festet seg og vil straks forsvinne ut av kroppen min. Nå ligger det bare der et sted, noen få døde celler, og venter.
Skal det aldri bli vår tur? 7 perfekte embryo har vi satt inn, uten resultat, uten antydning til graviditet. Hvorfor vil de ikke bli hos meg?? Det er jo ingenting galt, livmoren min ser ut som den skal og gjør som den skal hver måned. Eggene befruktes og ser perfekte ut. Hva er det som ikke fungerer?
Det kjennes så tomt. Tungt. Jeg er en mursten på bakken, tung, tørr og uten funksjon. For hva er kroppen verdt om den ikke klarer å holde på disse små cellene og få de til å trives? "Alle andre" klarer det jo! Graviditeter annonseres hele tiden, babyer kommer til verden rundt oss. "Vi skal vel ha en til snart", for det er så enkelt å lage babyer. For noen. For de fleste. Ikke for oss.
Tenk om vi aldri klarer det? Tenk om vi må leve resten av livet uten barn? Jeg klarer ikke tenke tanken fullt ut for det er så uvirkelig, samtidig som jeg vet at 30% aldri blir gravide med IVF. Tenk om vi bli en av de? Det er frykt, angst og sorg i hjertet mitt.
Og det føles urettferdig. Vi har hatt så mange tunge år, mistet så mange kjære. Besteforeldre, foreldre og søsken har blitt revet bort... Sykdom har herjet rundt oss lenge. Fortjener vi ikke litt medgang snart? Vi er gode mennesker som bare vil spre kjærlighet, omsorg og glede, men det blir stadig vanskeligere å holde på det gode i livet.
Jeg er slått i bakken enda en gang, men jeg vil komme over det. Gå videre. Prøve igjen... og igjen... og igjen... For det er fortsatt håp, det er bare litt vanskelig å se det i dag.
Disney er jul for meg, og jeg tror jeg aldri vil bli for gammel til å glede meg over disse herlige filmene. Å krype inn i sofakroken med et deilig pledd, familien rundt meg og med masse snop på bordet for å nyte Disneys julekavalkade er liksom den endelige bekreftelse på at julen er her.
Det er noe veldig behagelig og ukomplisert ved disse filmene når de forteller at mirakler skjer hver eneste dag. Verden er et nydelig sted og man trenger ikke gjøre det vanskeligere enn det er. Stress ned, ta deg en bolle og følg drømmene dine! Det virker så enkelt og likefrem, og kanskje det er slik det burde være? Det blir litt som å se på livet med barneøyne igjen, å se mulighetene i stedet for hindringene og å glede seg over de små goder i stedet for å sørge over det som ikke er der.
Jeg er da spesielt glad i disse gamle filmene. De har en helt egen sjel, og jeg syntes det er så deilig med de "enkle" bildene som ikke er animert i alle retninger. Her er en liten favoritt om en annen dame som får besøk av storken:
Så er vi der igjen, snart i midten av de lange to ukene, og vi kan ikke gjøre annet enn å vente. Verden står stille, timene snegler seg av sted. Vil embryoet feste seg denne gangen?
Vi har vært her fire ganger tidligere, og det er faktisk slik at det blir litt lettere for hver gang. Kanskje fordi vi vet hva vi går til, kanskje fordi den ekstatiske optimismen vi følte etter den første innsettingen, den som slo oss litt i bakken når resultatene uteble, har landet og blitt noe mer jordnær. Ønsket er like sterkt, håpet like stort, men realiteten mye mer tilstede. Vi var så sikre på at det skulle gå raskt når vi først fikk hjelp med IVF og nedturen når det gang på gang ikke klaffet ble tyngere å bære.
Nå ruger jeg på en perfekt 4- delt liten spire! :)
Vi kom opp til IVF- avdelingen, kom inn umiddelbart og gikk derfra knappe 5 minutter senere.
Selve innsettingen var den enkleste så langt og unnagjort på et blunk. Tidligere har de klønet litt for å komme forbi livmorhalsen, og de har alltid endt opp med å måtte "klype" den for å rette den ut. Ikke så veldig behagelig må jeg si, men det er jo raskt overstått. Denne gangen bare gled kateteret rett på plass og vips så var det over. Vi får også muligheten til et fryseforsøk om det skulle bli behov for det.
Nå skal det ruges som aldri før, og vår lille ICSI- spire skal få veldig lyst til å grave seg ned og bli værende. :)
I dag har jeg vært Roen i egen høye person. Rolig og avslappet gled jeg ut av søvnen, stod opp mens det var mørkt og rolig, drakk en kopp kaffe i et stille hjem... rolig... lav puls... gode tanker... deilig formiddag....
Så ble klokken 14:00! Jeg tuller ikke når jeg sier at pulsen skjøt i været på slaget 14, en halvtime før vi skulle ringe laboratoriet for å høre om de kjempestore eggcellene hadde akseptert de bittesmå sædcellene og blitt befruktet. Ææææ!!! Og den siste halvtimen virkelig sneglet seg av gårde....saaaaakte.... Klokken 14:24 klarte jeg ikke mer og kastet jeg meg på telefonen til laboratoriet.
Av de 7 eggene var 6 meget fine, og de utførte ICSI på disse. De 6 små har nå hatt en lang natt med kos og kurtisering og blitt til 4 flotte befruktede egg.
ICSI - en sædcelle føres inn i egget
Dette er bra saker, vi er veldig klar over det. Men jeg husker godt at vi var mer ekstatiske under første forsøk når vi hadde 15 befruktede egg. Det føles som sjansene er mye mindre nå, med færre egg å ta av. Samtidig er det kanskje bra? Kanskje de er bedre? Kanskje de er sterkere? Kanskje de er friskere? Kanskje et av disse endelig skal bli til vår etterlengtede baby? For alt vi trenger er ett gullegg! Gullegget!
Vi er veldig spente på morgendagen når vi endelig skal få vite Svaret. Har de delt seg? Ser de fine ut?
Det er bare en natt igjen til vi får vite... Jeg tror det kommer til å bli bra! :)
Vi kom inn på sykehuset i dag tidlig med koppen i hånden og friskt mot i sinnet. Det var rolig på venteværelset og jeg kjente at det var en bra dag. Jeg har det alltid bedre når jeg har fått en god natts søvn, og det var ekstra viktig for meg i dag. Som dere kanskje har lest gledet jeg meg ikke akkurat til dette egguttaket.
Mannen fikk avlevert sædprøven og vi satte oss for å vente. Kort tid etter ble vi ropt inn av sykepleieren. Det var samme damen som var med oss under første egguttak og jeg syntes hun er helt fantastisk. Man merker så godt når noen passer helt perfekt i jobben sin, og hun er en sånn. Jeg kan bare tenke meg at hun elsker det hun gjør, og hun har en helt spesiell omsorgsevne.
Altså, klar og klar, folliklene min er i alle fall klare; Passe store og flere enn jeg ønsket denne gangen. Gonal-mengden har vært vesentlig lavere denne runden i håp om litt færre follikler, men det ser ikke ut som det har hjulpet. Legen telte 14 på UL denne uken, samme som sist da jeg fikk ut 18 egg (det var noen follikler de ikke så før under uttaket da den ene eggstokken min "gjemmer" seg litt).
Kan vanskelig si at jeg gleder meg til uttaket, mer som at jeg stålsetter meg for det som kommer. Beroliget av at de gir meg andre smertestillende denne gangen håper jeg på det beste, og i alle fall på at det ikke blir fullt så vondt. Tirsdag er dagen om jeg er klar eller ikke. I kveld settes Ovitrelle og eggløsningen blir et faktum. Yeah!
