Den magiske grensen

Ukene rusler av sted og vi blir stadig mer ekstatiske. Den magiske grensen etter 11+6 nærmer seg med stormskritt. Dette ser jo virkelig ut til å gå veien! :)

"Alle vet" jo at det er større risiko for spontanabort før uke 12, og alt før denne uken føles på mange måter veldig usikkert. Jeg har vært så dum og tråle rundt på nettet også, lest forum og artikler og virkelig fått gravert denne risikoen dypt i margen. Jeg har ikke èn gang googlet ordet "spontanabort" men det har likevel klart å finne meg gang på gang. Og jeg har grått... Grått for alle de som uken før var i gledesrus over det lille knøttet som vokste, for så å finne ut at alt var slutt. Og jeg har vært livredd for at jeg skulle bli den neste.

Så måtte jeg si STOPP! Og jeg måtte snu tankene til å tenke at det faktisk er størst sjanse for at det går bra. 15% sannsynlighet for SA betyr 85% sannsynlighet for en frisk baby. Etter å ha sett et bankende hjerte i uke 8 er sannsynlighet for SA sunket til 5%. Det betyr 95% sannsynlighet for at det går bra. Jeg fant dette veldig beroligende og syntes det var utrolig godt å huske på at risikoen blir mindre for hver uke.

Tallene ovenfor er hentet fra denne artikkelen om risiko for spontanabort. 

Så nå er vi altså her, i uke 12. Bare noen dager til uken er fullgått og jeg tar meg selv i å virkelig erkjenne at vi skal ha en baby. Det er ikke lenger et embryo, det er nå et foster. En liten baby som bare skal vokse og modnes. Sent på vinteren skal vi faktisk bli foreldre! Er dette virkelig??

Vi har så smått begynt å tenke og planlegge for den lille. Så mye har vært planlagt langt bak i hodet, og det er så deilig å kunne ta disse tankene og ønskene frem i lyset. Barnevogn, seng, klær, bilsete... Ja, stort og smått. Fødeplass er i orden, dato for OUL er satt og første time hos jordmor (langt der fremme) er booket. Livet føles så annerledes...

Et nytt liv!

Ukene har føltes uendelig lange når jeg har sett fremover. Og de har stormet av sted når jeg ser tilbake. Nå er det over 4 uker siden vi fikk svar på blodprøven, 4 uker siden den kryptiske graviditetstesten som egentlig ikke var så kryptisk. Og jeg har fortsatt en liten baby i magen… 

Jeg har lenge hatt en tanke om hvordan disse ukene skulle bli, de første ukene av en tidlig graviditet, lykken og symptomene. Jeg må si det ikke har vært helt som forventet. Ikke noe mindre fantastisk, bare annerledes.

Jeg har vært trøtt. Så uendelig trøtt. Lagt meg klokken 21, sovet 9-10 timer, stått opp og gått på jobb, kommet hjem, sovet en time eller to, vært våken et par timer for så å legge meg igjen. Kun i helgene har jeg orket å gjøre noe som helst annet for da har jeg ikke brukt opp all energien på jobb. Jeg har knapt sett andre mennesker enn kjæresten og kollegaene, energien har virkelig ikke strukket til noe annet.

De første 2-3 ukene murret det masse i magen. Jeg regnet hele tiden med at det var de berømte ligamentene som strekker seg for den voksende livmoren, men det føltes ut som en kommende mens. En kjempemens. Dette har roet seg noe den siste tiden. 

Kvalmen har jeg ventet i spenning på. Det værste var nok at jeg leste at kvalmen var et bra tegn, og jeg ble nok en smule stresset for at den brukte så lang tid på å vise seg. Så, 7+0 ble jeg helt slått i bakken av noe som føltes som en influensa. Samme natt våknet jeg av at jeg var «kjempekvalm» (tror ikke noen som har vært kjempekvalm vil beskrive det slik, men det føltes slik for meg). Stod opp, spiste noen kjeks og da gikk det greit over. De 3-4 påfølgende dagene var jeg litt kvalm, eller, det vil si, følte meg så sulten at jeg ble kvalm selv når jeg ikke var sulten. Siden har det bare ebbet ut og jeg er ikke kvalm overhodet.  

Nå er vi i den niende uken, og jeg har ikke stort til symptomer. Bittelitt ømme og spente pupper og litt trøttere enn vanlig. Og selvfølgelig, jeg flyr på toalettet i eninga, og er oppe sikkert 5 ganger hver natt. Gøy med hormoner! ;)

Det mest fantastiske til nå har vært ultralyden. Å få se en bitteliten baby på 14mm med et nydelig hjerte som pumpet i vei. For å være ærlig skal det mye fantasi til for å skjønne at det er en baby vi ser på, men den er nyyydelig!

Tenk at dette skal bli vår baby!? Tenk at alle disse årene med prøving, IVF, medisinering, venting, skuffelser og pågangsmot endelig skal gi oss en liten baby! Vi føler oss så ufattelig takknemlige, så uendelig rike, og veldig, veldig ydmyke…