torsdag 9. juli 2015

Et nytt liv!

Ukene har føltes uendelig lange når jeg har sett fremover. Og de har stormet av sted når jeg ser tilbake. Nå er det over 4 uker siden vi fikk svar på blodprøven, 4 uker siden den kryptiske graviditetstesten som egentlig ikke var så kryptisk. Og jeg har fortsatt en liten baby i magen… 

Jeg har lenge hatt en tanke om hvordan disse ukene skulle bli, de første ukene av en tidlig graviditet, lykken og symptomene. Jeg må si det ikke har vært helt som forventet. Ikke noe mindre fantastisk, bare annerledes.

Jeg har vært trøtt. Så uendelig trøtt. Lagt meg klokken 21, sovet 9-10 timer, stått opp og gått på jobb, kommet hjem, sovet en time eller to, vært våken et par timer for så å legge meg igjen. Kun i helgene har jeg orket å gjøre noe som helst annet for da har jeg ikke brukt opp all energien på jobb. Jeg har knapt sett andre mennesker enn kjæresten og kollegaene, energien har virkelig ikke strukket til noe annet.

De første 2-3 ukene murret det masse i magen. Jeg regnet hele tiden med at det var de berømte ligamentene som strekker seg for den voksende livmoren, men det føltes ut som en kommende mens. En kjempemens. Dette har roet seg noe den siste tiden. 

Kvalmen har jeg ventet i spenning på. Det værste var nok at jeg leste at kvalmen var et bra tegn, og jeg ble nok en smule stresset for at den brukte så lang tid på å vise seg. Så, 7+0 ble jeg helt slått i bakken av noe som føltes som en influensa. Samme natt våknet jeg av at jeg var «kjempekvalm» (tror ikke noen som har vært kjempekvalm vil beskrive det slik, men det føltes slik for meg). Stod opp, spiste noen kjeks og da gikk det greit over. De 3-4 påfølgende dagene var jeg litt kvalm, eller, det vil si, følte meg så sulten at jeg ble kvalm selv når jeg ikke var sulten. Siden har det bare ebbet ut og jeg er ikke kvalm overhodet.  

Nå er vi i den niende uken, og jeg har ikke stort til symptomer. Bittelitt ømme og spente pupper og litt trøttere enn vanlig. Og selvfølgelig, jeg flyr på toalettet i eninga, og er oppe sikkert 5 ganger hver natt. Gøy med hormoner! ;)

Det mest fantastiske til nå har vært ultralyden. Å få se en bitteliten baby på 14mm med et nydelig hjerte som pumpet i vei. For å være ærlig skal det mye fantasi til for å skjønne at det er en baby vi ser på, men den er nyyydelig!


Embryo 6 uker


Tenk at dette skal bli vår baby!? Tenk at alle disse årene med prøving, IVF, medisinering, venting, skuffelser og pågangsmot endelig skal gi oss en liten baby! Vi føler oss så ufattelig takknemlige, så uendelig rike, og veldig, veldig ydmyke…   

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar