Min sorg

En liten gutt spurte meg i sommer om jeg var noens mamma. "Ikke enda", svarte jeg. Så spurte han om jeg hadde en mamma. Jeg svarte at ja, det hadde jeg. "Hvor er hun da?", spurte han og så seg rundt med et ivrig blikk. I hans verden var mammaer alltid i nærheten. Tårene strømmet nedover kinnet mitt mens jeg forklarte han at hun ikke var her lenger...

Jeg lever med en stor sorg. En sorg som puster meg i nakken hver dag. En sorg som til tider overmanner meg helt, setter meg helt på sidelinjen og bryter ned veggen jeg trenger for å fungere. Sorgen over at min mamma ikke er her.

De sier at sorgen og savnet blir mindere med årene. At man glemmer, aksepterer og lærer seg å leve med den. Går videre. For meg føles det motsatt. Jeg savner henne mer for hver dag, jeg savner henne så uendelig mye. 

Mamma var en fantastisk person og den viktigste i livet mitt. Hun var den sterke fuglemoren som brettet sine vinger over alle de som trengte det. Hun var livsglad og munter, alltid med en god latter på lur. Hun var sterk som få, var den som stod fremst i en kamp, den som stod opp mot urett, den som gav andre mot til å stå opp for seg selv. Hun var den som udelt gledet seg over andres gleder. Og hun var min beste venn. 

Så ble hun syk. Og det var ikke noe håp om å bli frisk. De gav henne 6 måneder. Hun levde i to år. Hun levde og kjempet. Hun nektet å gi opp. Hun tapte. 

Det er snart 10 år siden, og sorgen har ikke blitt mindre. Hun fikk aldri møte mannen i mitt liv, han fikk aldri bli kjent med henne. Hun fikk aldri se oss bli voksne. Hun vil aldri få møte sine barnebarn, og de vil aldri få møte henne. 

Sorgen er sterkere enn noen gang nå. Hennes første barnebarn vokser i magen min, og jeg kan ikke dele gledene med henne. Jeg kunne ikke ringe henne når blodprøven endelig ble positiv, vi kunne ikke le og gråte sammen, klemme hverandre og glede oss. Jeg kan ikke spørre henne om graviditet, hormoner og bekymringer. Jeg kan ikke besøke henne når jeg ønsker. Jeg kan bare besøke en gravsten med navnet hennes på. 

Dette er min sorg og jeg må bære den alene. For hvordan kan denne bli mindre? Hvordan kan en slik sorg bli enkel å bære? Jeg tror ikke den noen gang vil bli det, og jeg tror heller ikke jeg vil det. Når sorgen er sterk føles den nærmere, hun føles nærmere. Selv om savnet kan spise meg opp noen ganger er det bare det jeg har igjen. Savnet og minnene. 

Jeg har så lyst til å snakke om henne, men jeg klarer ikke. Tårene ligger alltid løst, og det er så uendelig sårt. Så holder jeg henne heller dypt i hjertet mitt... Og en dag skal mine barn bli kjent med henne, bare på en litt annen måte enn for barnebarn flest. 

"Du skal bli mamma"

En tidlig morgen, det første morgenlyset snek seg inn vinduet. Utenfor kvitret det svakt fra de små fuglene, det slamret i en dør i det fjerne. Vi var smått våkne begge to, lå under en varm dyne og flettet hender. "Du skal bli pappa", hvisket jeg til den fineste mannen ved siden av meg. Han så på meg med tårer i øynene og hvisket tilbake: "Du skal bli mamma".

Vi lå der lenge og bare så på hverandre. 12 uker og dagene teller fortsatt. Helt nederst på magen, rett over skambeinet, kan jeg nå kjenne at det har blitt hardere. Ikke større, bare hardere. Livmoren begynner å ta mer plass. Fordøyelsen jobber tregt og det jeg skulle ønske var en begynnende babymage er nok ikke det. Ikke enda. Snart.

Vi skal bli foreldre.

Litt etter litt klarer jeg nå å si det høyt. Jeg er gravid. Det er ikke lenger så fryktelig hemmelig selv om jeg føler meg milevis fra å annonsere det på sosiale medier. Det er fortsatt så nært, så privat. Gleden er så stor og så fullkommen, og det er mange (de fleste) som ikke vet at vi har slitt så lenge. Jeg er ikke klar for å redusere denne til en "hverdagslig graviditet", en vanlig annonsering av en kommende verdensborger. Ikke enda.

Men h*n vokser. En bitteliten baby vokser i magen min, litt større for hver dag. En liten baby som allerede fyller hjertet mitt med så mye kjærlighet og glede. Jeg skal bli mamma!