I dag var dagen satt for innsetting av det lille frosne embryoet vi hadde i fryseren. Jeg skulle som vanlig ringe laboratoriet kl. 11:15 for å høre hvordan det hadde gått med tiningen. Håpet har ikke vært så stort denne runden, og jeg har, som nevnt, egentlig vært ganske pessimist. Alikevel kjente jeg veldig på nervøsiteten mens jeg slo nummeret til lab'en. Pulsen dunket og jeg ble varm i toppen. Skulle tro jeg var vant til dette nå, men den gang ei...
Etter de første snufsene og den tidlige nedturen kjente jeg at jeg egentlig var litt irritert. Irritert for at jeg ikke bare fikk sette inn de to eggene med en gang, slik vi ønsket. Irritert for at vi måtte starte på nok en runde som endte i skuffelse. Hadde vi satt inn begge hadde i alle fall denne lille fått en sjanse. Nå fikk den ingen sjanse, den ble ødelagt...
Så er vi på bar bakke igjen og kan ikke annet enn å se frem mot det tredje (og siste) forsøket på Rikshospitalet. Jeg skal ringe sykehuset ved neste mens, men om vi får sette i gang da vet jeg ikke enda. Ved det tredje forsøket får vi i alle fall sette inn 2 sprellende ferske embryo, og DET gleder vi oss veldig til.
Håpet er sterkt fortsatt, og vi er langt i fra slått. Litt irritert, litt trist, litt lei, men ikke slått.
Neste forsøk, takk!!
Det var trist det lille egget ditt ikke tålte opptining :( Skjønner skuffelsen når du har forberedt deg på et nytt innsett. Tøff prosess dette her, mange nedturer på veien.
SvarSlettDet positive er jo som du sier at dere får sette inn to neste gang!! :) To ferske fine egg :)
Klem fra meg :)
Ja, det var noe dritt, rett og slett! :(
SlettJeg er så spent, hvordan gikk det med dere på mandag?
Noe dritt, rett og slett!! Da må du i gang med medisiner og full pakke igjen, da.
SvarSlettDet gikk fint på mandag. Legen var veldig ok og sier det samme som jeg har hørt tidligere. At vi har gode sjanser til å lykkes og at i mitt tilfellet så er jeg en "ung" 35 (snart 36) åring - og at det er positivt at jeg ble gravid på første forsøk. Disse tingene går ikke helt inn i mitt hode, jeg er ikke i balanse før jeg sitter med min lille baby i armene. MEN selvsagt godt å høre dette fra en fagperson. I tillegg må jeg jo vente en syklus da.
Men i går ringte jeg sykehuset for noe praktisk og spurte samtidig om oppstart, og da sier sykepleieren at her er det så lang kø nå så du får ikke starte før i mai. Da knakk jeg sammen - igjen. Nå har jeg ventet på Rikshospitalet siden september og jeg har ikke sjans i havet til å bli gravid på egenhånd (tette eggledere) - så livet føles helt meningsløst i ventetiden. Blir så sint og oppgitt - ingen gode dager med andre ord :( Det føles som tiden bare renner fra meg uten å komme noe nærmere målet.
Du har nok av nedturer selv, så ikke meningen å klage. Jeg er så imponert over at du klarer å reise deg og gå videre, men det er vel premien der fremme som er den store, store motivasjonsfaktoren. Det er liksom ikke noe annet alternativ.
God fredag og helg og klem fra meg <3
Å nei, så ufattelig frustrerende! Jeg skjønner så veldig godt at du blir fortvilet, det er alt for lenge å bare gå og vente. Skulle ønske jeg hadde noen trøstende ord til deg, men vet at de ikke finnes...
SlettDenne prossessen er så altoppslukende, og det er virkelig vanskelig å ha et liv utenom. Alt man vil er jo å få nettopp denne babyen i armene, ingenting annet er viktig lenger. 3 månder er normalt ikke lang tid, men det føles umenneskelig lenge i denne settingen.
Jeg føler så veldig med deg, kjære deg. Håper du finner noen gode holdepunkter som får deg gjennom disse ukene og måndene.
Hvis du får lyst til å maile privat i tiden fremover, om det er tårer eller gleder, må du mer enn gjerne gjøre det. :)
helemitthjerte@gmail.com
De aller varmeste klemmer fra meg <3
å, jeg forstår så godt frustrasjonen din kjære deg! Jeg sender deg mange varme tanker og klemmer <3
SvarSlettHilsen Bente-Lill
Takk, kjære deg! :)
SlettTakk for at du deler. Sender varme tanker! <3
SvarSlettTakk! <3
Slett