søndag 1. februar 2015

Fryseforsøk #4

Tanta kom og tanta dro,11 dager på overtid. Dette er den desidert lengste syklusen jeg har hatt, men som de så pent sa på sykehuset: "det er ikke noe rart kroppen blir forvirret, vi klusser jo til all normal hormonproduksjon i kroppen din".

Men altså, vi er i gang igjen. Innsetting nr. 6, fryseforsøk nr 4. Og denne runden er virkelig annerledes enn første forsøk på alle plan, mest av alt mentalt. Denne gangen er jeg ikke optimistisk. Det finnes ikke et snev av tro på at dette skal gå, og jeg har allerede begynt å forberede forsøk nr 3. Det er vanskelig å forklare hvorfor, for jeg vet det ikke egentlig selv. Jeg har prøvd å gire opp optimismen og pågangsmotet jeg har hatt før alle de andre innsettingene, men jeg klarer rett og slett ikke å finne det. Og jeg føler meg egentlig bare sliten. Lei.

Kanskje det er kroppens måte å takle dette på. Kanskje det er sinnet som prøver å beskytte meg. Kanskje hjernen min bare trenger at jeg ikke tenker så mye på dette denne gangen, skrur ned forventningene og lar livet gå sin gang. Kanskje mørketiden går inn på meg. Eller kanskje jeg for første gang reagerer på progynova og rett og slett er litt deppa....

Tanken på at det bare er ett egg i fryseren gjør meg gal, og sjansen er stor for at det ikke blir noen innsetting i det hele tatt. 60% sjanse (eller der omkring) for at embryoet overlever tiningen er ikke all verdens odds.



Det er uvant å være pessimist. Jeg er født optimist og klarer for det meste å finne noe bra i alle situasjoner. Livets lyse side og så videre. Men ikke nå, ikke denne gangen. Jeg tar progynova morgen og kveld og det er helt mekanisk; ingen tanker, ingen følelser. Likegyldig? Ja, slik føles det. Og jeg gleder meg egentlig bare til å bli ferdig med dette fryseforsøket så vi kan gå videre til neste forsøk.

Midt i alt dette tenker jeg også at det er helt greit; Det er helt greit å ikke være "superwoman" med klokketro på ethvert forsøk, det er helt greit å tillate meg selv å si at dette er slitsomt. Og med dette  går hverdagen også egentlig helt greit. Jeg er ikke stresset, nervøs, ufokusert, deprimert eller euforisk, men har egentlig helt ok dager. Helt ok dager uten de store forventningene...








6 kommentarer:

  1. Hei kjære deg,
    Selv om optimismen ikke er så sterk hos deg denne gangen krysser jeg fingrene for dere - og kanskje det er nettopp denne gangen det går!! Jeg er imponert over utholdenheten deres og alt dere går gjennom. Du er heldig som har en arbeidsgiver som gir deg så stort spillerom og en jobb det virker som du trives godt i - det tror jeg er til hjelp i en prosess som denne.

    Lykken ble kortvarig for vår del. For to uker siden ble den mest intense lykken jeg noen gang har opplevd snudd til en bunnløs sorg uten sidestykke da vi på ultralyd 9 uker på vei oppdaget at hjertet til den lille i magen min hadde sluttet å slå (så det vakre, lille hjertet slå bare to uker tidligere). Så dagene er tunge og mørke her med mange, mange tårer. Kjenner enormt på angsten for å aldri oppleve å bli mamma - den angsten har kanskje du kjent på også. Og så er det sorgen over den lille vi mistet, som jeg allerede følte kjærlighet for. Å være gravid er det mest fantastiske jeg har opplevd - det føltes som om kroppen var fortryllet. Jeg håper så inderlig at både du og jeg får oppleve det snart (igjen for min del).

    Lykke, lykke til med fryseforsøket! Jeg følger deg på din vei, takk for at du deler din reise <3

    SvarSlett
    Svar

    1. Å nei! Jeg har tenkt så mye på deg og lurt sånn på hvordan du har hatt det, og det var forferdelig leit å høre at det ikke gikk den riktige veien. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å miste babyen sin, det virker så uvirkelig, og jeg skjønner så godt at det er fryktelig tungt. Håper du har gode mennesker rundt deg nå.

      Jeg vet det sikkert ikke er noen trøst nå, men vil gjerne dele det legen på riksen sa vedrørende spontanabort: «Selv om det er forferdelig leit for de som går igjennom det, ser ikke vi så mørkt på en spontanabort. For det betyr at man kan bli gravid, og sjansen er da veldig stor for at det går fint neste gang.»

      Jeg ønsker deg alt godt og håper dere kommer raskt i gang igjen når dere er klare. Du har kanskje fortsatt plassen på Rikshospitalet?

      Slett
  2. Det var ikke sånn det skulle gå nei :( Men livet er ikke rettferdig. Nå vet ikke jeg hvordan det er å mislykkes med et forsøk, men å bli gravid for deretter å miste føles helt forferdelig. Det er så mye som skjer de første ukene, både fysisk med kroppen og med hodet; planer, tanker og drømmer. Skulle nesten ønske jeg ikke hadde blitt gravid og heller mislykkes, men vet jo selvsagt at det er godt å vite jeg kan bli gravid.

    Vi avbestilte aldri timen på Riksen, bare flyttet tidspunktet, så vi skal dit faktisk på mandag. Veldig glad for det og håper det hjelper litt på hvordan jeg har det selv om det må gå en del uker før vi kan starte igjen Siden syklusen må komme igang igjen. Tiden stresser meg da jeg snart blir 36 år... Kjenner også jeg er blitt bortskjemt med fantastisk omsorg og varme på Fertilitetssenteret så håper folkene på Riksen er varsomme med meg så sårbar som jeg er nå.

    Når skal du ha innsett neste gang? Jeg håper så inderlig dere lykkes, for unner deg så veldig å oppleve å bli gravid og deretter mamma!!!

    Takk for det du delte om hva de på Riksen har sagt om abort. Selv om frykten min er der hjelper det å høre:)

    God klem fra meg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, livet er virkelig ikke rettferdig... Så godt at dere skal inn igjen så raskt, og jeg håper også dere opplever riksen som bra. Selv har jeg stort sett alltid (med ett unntak) hatt gode opplevelser der, men det kan nok være annerledes enn i det private vil jeg tro. De er veldig effektive, og stort sett i rute, men jeg vil råde til å si ifra om du syntes det går for raskt og ikke får tid til å spørre om det du lurer på. De har alltid tatt seg tid til meg når jeg har behøvd det, men jeg har opplevd å måtte gi beskjed. Alle legene er veldig forskjellige, og jeg tror jeg har møtt alle nå... Noen er mer snakkesalige enn andre. ;)

      Jeg liker å tenke at effektiviteten er en bra ting, for det er jo den som gjør at de rekker å behandle så mange hver uke. Det er effektiviteten som gjør at vi har kommet raskt i gang igjen etter hvert mislykkede forsøk og ikke må vente ekstra sykluser pga kapasitet.

      Også er det greit å være forberedt på at man sitter på samme venterom som alle damene med store mager. Det ble jeg litt satt ut av de første gangene...

      Vi skal, forhåpentligvis, inn på mandag også.

      Jeg håper du får en god opplevelse på mandag, og håperhåper at kroppen kommer til seg selv igjen veldig snart. Du blir helt sikkert gravid igjen og DA skal det bli 9 fine måneder! :)
      Veldig koselig å høre fra deg igjen, selv om omstendighetene skulle ha vært annerledes.

      Stor klem fra meg :)

      Slett
    2. Takk for tips og info om Riksen. Det er godt å være litt forberedt på hva som møter meg. Det blir nok litt overgang fra det private der alle kjenner deg ved navn, det er få å forholde seg til, de er ekstremt varme og omsorgsfulle og har alltid tid. Å dele venterom med damer med store mager er en ubarmhjertig ting i vår situasjon. Det samme er det på Ullevål. Satt der dagen etter at MA var konstatert og skulle få info om hvordan kroppen skulle kvitte seg med den lille i magen min, side om side med en høygravid kvinne der fødselen akkurat var startet... Håper jeg ALDRI skal oppleve det igjen...!

      Da håper jeg dere får satt inn et fantastisk gullegg denne gangen og at rugetiden din blir overkommelig :) Jeg følger spent med deg og heier.

      Det er fint å ha noen "der ute" i samme situasjon som man kan føle tilhørighet til, støtte fra og et slags samhold med selv om man ikke kjenner hverandre. Bloggen din bidrar til nettopp det :)

      Ha en god lørdag og lykke til på mandag. God klem :)

      Slett
    3. Håper det gikk bra med deg i dag. :)

      Slett