Vårt liv med IVF

Jeg sitter her i kveld og ser tilbake på de siste årene. Så mye turbulens, håp og gleder, sorger og mismot. En karusell av følelser som ingen av oss visste hvordan ville ende. Nå sitter vi her og er så lykkelige at vi knapt vet hvor vi skal gjøre av oss.

Jeg startet denne bloggen for å kunne dele vårt liv med IVF, vår kamp for nettopp denne lykken, for å få oppleve det som for så mange er en selvfølge. Etter mange år og totalt 7 runder på Riksen lykkes vi  med å bli gravid for første gang... så med å beholde spiren... Og nå vet vi at vårt lille mirakel er en frisk og vakker liten jente. 

Denne bloggen skulle handle om livet som ufrivillig barnløs, ikke om svangerskap og småbarnsliv, og jeg kommer derfor ikke til å skrive mer på en stund. Jeg trenger nå å legge IVF litt bak meg, fokusere på det som er og det som kommer. Om en god stund skal vi kanskje i gang med søskenforsøk, og da vil nok oppdateringene komme igjen...

Jeg leser flere steder at ventetidene for assistert befruktning har blitt lenger, og det syntes jeg er ufattelig leit. Jeg håper så sterkt at flere fantastiske leger og sykepleiere får utdanning innen dette slik at disse "helvetesukene" med venting blir litt færre. For det værste er virkelig ventingen...

Rikshospitalet har oppdatert sin brosjyre om assistert befruktning, og jeg anbefaler alle som vil vite mer om prosessen å lese den. (Les den her.)

Til alle dere som fortsatt kjemper for babydrømmen: IKKE GI DERE! Jeg håper så inderlig at dere lykkes til slutt og at dere har gode og forståelsesfulle venner, familie og kollegaer rundt dere.

Takk til alle som har lest og fulgt meg på denne reisen.

De varmeste klemmer fra Hele mitt hjerte  <3

OUL

Tenk at det er høsten allerede! Denne sommeren har vært så innholdsrik, og når jeg ser tilbake har det gått så utrolig fort. Jeg må uten tvil si at de første 12 ukene gikk uendelig sakte, dagene sneglet  seg av sted. Når ferien var over og vi rundet det magiske 12-tallet har det liksom skutt fart, og jeg fatter ikke hvor de siste 6 ukene har blitt av.

Denne uken har vi vært på OUL (ordinær ultralyd). Jeg gledet meg i ukesvis til å se det lille nurket igjen, men når dagen plutselig var der gikk det opp for meg hva dette innebærer. Denne dagen skulle vi få vite om babyen vår er frisk og velskapt. Frykten for det motsatte satte en skikkelig støkk i kroppen min. 

Vi kom til Rikshospitalet hånd i hånd, gikk opp til den samme skranken vi har vært ved så mange ganger. Mens vi ventet i det samme venterommet hadde jeg et stort behov for å skjule den lille kulen på magen min. Rundt meg satt det mange par, noen holdt hender, noen med et forventningsfullt blikk, noen tydelig nervøse... 

Det føltes rart å sitte der og vite at jeg ikke skulle bli ropt opp til den samme korridoren som før. Nå var det en ny korridor, en ny lege. Jeg skjulte den lille babykulen så godt jeg kunne, vet så inderlig godt hvor vondt det er å se struttende mager når det er alt man ønsker seg selv. Og jeg tenkte igjen at det er litt rart at alle disse avdelingene er på samme sted. 

I den andre enden av venterommet satt det et par med et helt nyfødt nurk i en sånn "trillekasse" i plast. De var ekstatiske, helt oppslukt i det lille mirakelet de nylig hadde satt til verden. Jeg tror virkelig ikke de visste hva slags venterom de tok en pause på, at de satt der, lykkelige og stolte, blandt så mange som strever etter den samme lykken. Jeg håper i alle fall de ikke visste. 

Sånn passe forsinket ble det endelig vår tur. Med skrekkblandet fryd ble vi med jordmoren til den nye korridoren. Opp på benken, på med gel'en (som forøvrig var oppvarmet) og stroben på magen. Og der var nurket vårt med tommelen opp! 

Hele undersøkelsen tok bortimot 45 minutter, inkludert litt tid med rugging og hopping for å prøve å få bedre vinkler. Frisk og fullstendig perfekt! To hender, ti fingre, to ben og ti tær. Alle organer var der de skulle, hjertet pumpet med fire kamre. Ryggraden hel og fin. Noe sjenert, men ganske sikkert en liten jente. :) 

Jenta vår var litt stor i forhold til termin, men det er visst ganske vanlig på dette tidspunktet for "IVF-barn". Hun visste ikke hvorfor, men trodde det hadde noe å gjøre med den store mengden medisiner vi tar i begynnelsen å gjøre, at embryoet får en liten boost. Hadde det ikke vært IVF hadde vi blitt satt frem 4-5 dager, men de endrer ikke terminen når de vet befruktningsdato. 

Nå går vi rundt i en slags merkelig rus, og vi merker at livet har endret seg. Tiden står stille når jeg kjenner små livstegn fra den lille i magen, veldig svake foreløpig, men det er ikke mange uker til mannen også skal få kjenne... 

Min sorg

En liten gutt spurte meg i sommer om jeg var noens mamma. "Ikke enda", svarte jeg. Så spurte han om jeg hadde en mamma. Jeg svarte at ja, det hadde jeg. "Hvor er hun da?", spurte han og så seg rundt med et ivrig blikk. I hans verden var mammaer alltid i nærheten. Tårene strømmet nedover kinnet mitt mens jeg forklarte han at hun ikke var her lenger...

Jeg lever med en stor sorg. En sorg som puster meg i nakken hver dag. En sorg som til tider overmanner meg helt, setter meg helt på sidelinjen og bryter ned veggen jeg trenger for å fungere. Sorgen over at min mamma ikke er her.

De sier at sorgen og savnet blir mindere med årene. At man glemmer, aksepterer og lærer seg å leve med den. Går videre. For meg føles det motsatt. Jeg savner henne mer for hver dag, jeg savner henne så uendelig mye. 

Mamma var en fantastisk person og den viktigste i livet mitt. Hun var den sterke fuglemoren som brettet sine vinger over alle de som trengte det. Hun var livsglad og munter, alltid med en god latter på lur. Hun var sterk som få, var den som stod fremst i en kamp, den som stod opp mot urett, den som gav andre mot til å stå opp for seg selv. Hun var den som udelt gledet seg over andres gleder. Og hun var min beste venn. 

Så ble hun syk. Og det var ikke noe håp om å bli frisk. De gav henne 6 måneder. Hun levde i to år. Hun levde og kjempet. Hun nektet å gi opp. Hun tapte. 

Det er snart 10 år siden, og sorgen har ikke blitt mindre. Hun fikk aldri møte mannen i mitt liv, han fikk aldri bli kjent med henne. Hun fikk aldri se oss bli voksne. Hun vil aldri få møte sine barnebarn, og de vil aldri få møte henne. 

Sorgen er sterkere enn noen gang nå. Hennes første barnebarn vokser i magen min, og jeg kan ikke dele gledene med henne. Jeg kunne ikke ringe henne når blodprøven endelig ble positiv, vi kunne ikke le og gråte sammen, klemme hverandre og glede oss. Jeg kan ikke spørre henne om graviditet, hormoner og bekymringer. Jeg kan ikke besøke henne når jeg ønsker. Jeg kan bare besøke en gravsten med navnet hennes på. 

Dette er min sorg og jeg må bære den alene. For hvordan kan denne bli mindre? Hvordan kan en slik sorg bli enkel å bære? Jeg tror ikke den noen gang vil bli det, og jeg tror heller ikke jeg vil det. Når sorgen er sterk føles den nærmere, hun føles nærmere. Selv om savnet kan spise meg opp noen ganger er det bare det jeg har igjen. Savnet og minnene. 

Jeg har så lyst til å snakke om henne, men jeg klarer ikke. Tårene ligger alltid løst, og det er så uendelig sårt. Så holder jeg henne heller dypt i hjertet mitt... Og en dag skal mine barn bli kjent med henne, bare på en litt annen måte enn for barnebarn flest. 

"Du skal bli mamma"

En tidlig morgen, det første morgenlyset snek seg inn vinduet. Utenfor kvitret det svakt fra de små fuglene, det slamret i en dør i det fjerne. Vi var smått våkne begge to, lå under en varm dyne og flettet hender. "Du skal bli pappa", hvisket jeg til den fineste mannen ved siden av meg. Han så på meg med tårer i øynene og hvisket tilbake: "Du skal bli mamma".

Vi lå der lenge og bare så på hverandre. 12 uker og dagene teller fortsatt. Helt nederst på magen, rett over skambeinet, kan jeg nå kjenne at det har blitt hardere. Ikke større, bare hardere. Livmoren begynner å ta mer plass. Fordøyelsen jobber tregt og det jeg skulle ønske var en begynnende babymage er nok ikke det. Ikke enda. Snart.

Vi skal bli foreldre.

Litt etter litt klarer jeg nå å si det høyt. Jeg er gravid. Det er ikke lenger så fryktelig hemmelig selv om jeg føler meg milevis fra å annonsere det på sosiale medier. Det er fortsatt så nært, så privat. Gleden er så stor og så fullkommen, og det er mange (de fleste) som ikke vet at vi har slitt så lenge. Jeg er ikke klar for å redusere denne til en "hverdagslig graviditet", en vanlig annonsering av en kommende verdensborger. Ikke enda.

Men h*n vokser. En bitteliten baby vokser i magen min, litt større for hver dag. En liten baby som allerede fyller hjertet mitt med så mye kjærlighet og glede. Jeg skal bli mamma! 

Den magiske grensen

Ukene rusler av sted og vi blir stadig mer ekstatiske. Den magiske grensen etter 11+6 nærmer seg med stormskritt. Dette ser jo virkelig ut til å gå veien! :)

"Alle vet" jo at det er større risiko for spontanabort før uke 12, og alt før denne uken føles på mange måter veldig usikkert. Jeg har vært så dum og tråle rundt på nettet også, lest forum og artikler og virkelig fått gravert denne risikoen dypt i margen. Jeg har ikke èn gang googlet ordet "spontanabort" men det har likevel klart å finne meg gang på gang. Og jeg har grått... Grått for alle de som uken før var i gledesrus over det lille knøttet som vokste, for så å finne ut at alt var slutt. Og jeg har vært livredd for at jeg skulle bli den neste.

Så måtte jeg si STOPP! Og jeg måtte snu tankene til å tenke at det faktisk er størst sjanse for at det går bra. 15% sannsynlighet for SA betyr 85% sannsynlighet for en frisk baby. Etter å ha sett et bankende hjerte i uke 8 er sannsynlighet for SA sunket til 5%. Det betyr 95% sannsynlighet for at det går bra. Jeg fant dette veldig beroligende og syntes det var utrolig godt å huske på at risikoen blir mindre for hver uke.

Tallene ovenfor er hentet fra denne artikkelen om risiko for spontanabort. 

Så nå er vi altså her, i uke 12. Bare noen dager til uken er fullgått og jeg tar meg selv i å virkelig erkjenne at vi skal ha en baby. Det er ikke lenger et embryo, det er nå et foster. En liten baby som bare skal vokse og modnes. Sent på vinteren skal vi faktisk bli foreldre! Er dette virkelig??

Vi har så smått begynt å tenke og planlegge for den lille. Så mye har vært planlagt langt bak i hodet, og det er så deilig å kunne ta disse tankene og ønskene frem i lyset. Barnevogn, seng, klær, bilsete... Ja, stort og smått. Fødeplass er i orden, dato for OUL er satt og første time hos jordmor (langt der fremme) er booket. Livet føles så annerledes...

Et nytt liv!

Ukene har føltes uendelig lange når jeg har sett fremover. Og de har stormet av sted når jeg ser tilbake. Nå er det over 4 uker siden vi fikk svar på blodprøven, 4 uker siden den kryptiske graviditetstesten som egentlig ikke var så kryptisk. Og jeg har fortsatt en liten baby i magen… 

Jeg har lenge hatt en tanke om hvordan disse ukene skulle bli, de første ukene av en tidlig graviditet, lykken og symptomene. Jeg må si det ikke har vært helt som forventet. Ikke noe mindre fantastisk, bare annerledes.

Jeg har vært trøtt. Så uendelig trøtt. Lagt meg klokken 21, sovet 9-10 timer, stått opp og gått på jobb, kommet hjem, sovet en time eller to, vært våken et par timer for så å legge meg igjen. Kun i helgene har jeg orket å gjøre noe som helst annet for da har jeg ikke brukt opp all energien på jobb. Jeg har knapt sett andre mennesker enn kjæresten og kollegaene, energien har virkelig ikke strukket til noe annet.

De første 2-3 ukene murret det masse i magen. Jeg regnet hele tiden med at det var de berømte ligamentene som strekker seg for den voksende livmoren, men det føltes ut som en kommende mens. En kjempemens. Dette har roet seg noe den siste tiden. 

Kvalmen har jeg ventet i spenning på. Det værste var nok at jeg leste at kvalmen var et bra tegn, og jeg ble nok en smule stresset for at den brukte så lang tid på å vise seg. Så, 7+0 ble jeg helt slått i bakken av noe som føltes som en influensa. Samme natt våknet jeg av at jeg var «kjempekvalm» (tror ikke noen som har vært kjempekvalm vil beskrive det slik, men det føltes slik for meg). Stod opp, spiste noen kjeks og da gikk det greit over. De 3-4 påfølgende dagene var jeg litt kvalm, eller, det vil si, følte meg så sulten at jeg ble kvalm selv når jeg ikke var sulten. Siden har det bare ebbet ut og jeg er ikke kvalm overhodet.  

Nå er vi i den niende uken, og jeg har ikke stort til symptomer. Bittelitt ømme og spente pupper og litt trøttere enn vanlig. Og selvfølgelig, jeg flyr på toalettet i eninga, og er oppe sikkert 5 ganger hver natt. Gøy med hormoner! ;)

Det mest fantastiske til nå har vært ultralyden. Å få se en bitteliten baby på 14mm med et nydelig hjerte som pumpet i vei. For å være ærlig skal det mye fantasi til for å skjønne at det er en baby vi ser på, men den er nyyydelig!

Tenk at dette skal bli vår baby!? Tenk at alle disse årene med prøving, IVF, medisinering, venting, skuffelser og pågangsmot endelig skal gi oss en liten baby! Vi føler oss så ufattelig takknemlige, så uendelig rike, og veldig, veldig ydmyke…   

Lutinus eller Crinone?

I løpet av disse rundene med assistert befruktning har det vært noen medisiner å forholde seg til. De fleste har vært "satt" og uten valgmuligheter, hvilket egentlig har vært helt greit for min del. Jeg mener, hvordan vet man hvilke man skal velge om man fikk muligheten?

Det samme gjaldt ikke for progesteronstøtten. Ved første forsøk fikk jeg resept på Lutinus, ingen spørsmål om hvilken jeg ville ha. Like greit, hvordan skulle jeg vite det? Fra andre tilbakeføring var det spørsmål om hvilken jeg ville ha. Syntes Lutinus var helt greit og fortsatte med den. Nå på siste forsøket spurte legen om jeg ville prøve Crinone, og jeg har nå testet begge.

En kort oppsummering:

Lutinus

• Tablettform
• Innføres dypt i skjeden med applikator eller finger (legen rådet meg til å bruke fingeren da dette var enklere enn applikatoren, samt at det kun følger med en applikator til en ukes bruk som må vaskes hver gang). 
• Tas 3 ganger daglig; morgen, middag og kveld.
• Syntes det var lite gris med den, men måtte bruke truseinnlegg da noe alltid kom ut.

Fra Felleskatalogen om Lutinus:

http://www.felleskatalogen.no/t/medisin/lutinus-ferring-legemidler-as-568647

Crinone

• Gel- form
• "Hylsen" innføres dypt i skjeden før man klemmer ut gel'en. Veldig enkel i bruk. 
• Tas 2 ganger daglig; morgen og kveld.
• Jeg trodde det skulle være mer gris med denne, men syntes den var overraskende grei i bruk. Det kom noen klumper ut igjen, som regel i løpet av natten, men dette var enkelt å vaske bort. 

Fra Felleskatalogen om Crinone:

http://www.felleskatalogen.no/t/medisin/crinone-merck-547703

Jeg regner med at begge deler er like bra, at de er like effektive og virker slik de skal. Det blir mer et spørsmål om preferanse, og her er det nok like mange meninger hver vei.

Av bivirkninger har jeg merket lite utover de obligatoriske ømme pupper og "murring" (dette merker jeg forskjell på i forhold til naturlig syklus). Jeg vet noen får til dels mye bivirkninger av progesteronstøtten (hodepine, trøtthet osv), men der har jeg sluppet unna. 

Med et tilbakeblikk vil jeg nok si at jeg fortrekker Crinone. Jeg syntes ikke det var noen voldsomt stor forskjell i bruk og "griseri" på disse, men Crinone skal tross alt bare tas 2 ganger om dagen. Denne forskjellen var for meg veldig merkbar etter mange runder, og det er rett og slett en medisin- alarm mindre hver dag. Ikke minst dersom man blir gravid ved fryseforsøk og må fortsette hele 1.trimester. 

Ulempen med Crinone er at man må dra med seg hele hylsen på 10-12cm i veska hvis man skal noe mot en liten Lutinus- pille i lommen. 

Hvis du, som meg, har vært igjennom mange forsøk som ikke har resultert i graviditet kan det absolutt være verdt å prøve den andre (hvilken det nå enn måtte være). Som legen sa til meg: "Det skader ikke å prøve noe nytt, og vi vet ikke om dette er den lille endringen som skal til for å lykkes". 

Til slutt kommer jeg ikke unna at jeg ble gravid når jeg brukte Crinone. Jeg kommer uten tvil til å bruke denne hvis vi skal inn i en ny runde. 

Helt ufattelig lykkelig!

Plutselig er det gått nesten et halvt år siden jeg skrev om "kunsten å ta pause", og i dette ligger hele svaret. Jeg tok pause! Dessverre innebar det å helt og holdent ta pause fra internett også: ingen blogging, ingen lesing av andre blogger, forum og graviditetsrelaterte artikler. Og hvis noen lurer så kan jeg anbefale det på det sterkeste: Denne våren har jeg levd! Jeg kan med sikkerhet si at det ikke har gått en dag uten at jeg har tenkt på emnet baby, men jeg har klart å legge det i litt mer bakgrunnen.

I slutten av april startet jeg på Synarela, siste offentlige forsøk. En god måned senere tok vi ut 8 fine, modne egg og befruktet disse i petriskålen. 5 ble befruktet, 2 satt inn og 3 fryst ned. Og gjett hva: JEG ER GRAVID!!!

Det føles så alt for utrolig og det har nok ikke egentlig gått opp for meg enda. Alt føltes som et vanlig (negativt) forsøk helt frem til rugedag 9. Denne dagen hadde jeg et alvorlig utbrudd av snørr og tårer og fortvilelse over de samme velkjente mensmurringene. Så, rugedag 10 var alt brått litt annerledes og det fortsatte de neste dagene. Jeg tror nok jeg egentlig visste det innerst inne, men jeg turte ikke stole på kroppen. Morgenen rugedag 12 tok jeg en graviditetstest før jeg skulle ta blodprøve, jeg klarte bare ikke vente lenger. Jeg angret umiddelbart. Det poppet ikke opp en strek med en gang slik jeg hadde forestilt meg, og jeg var sikker på at den var negativ. 5 minutter senere kikket jeg på denne testen:

Kan dere se den svake streken til venstre? 

Det viste seg at den bare var svak fordi jeg hadde løpt for mye på do. hCG- verdien på 229 var høy og fin, og jeg var virkelig gravid!

I to dager nå har vi bare gått rundt hverandre og smilt, helt satt ut av spill over at vi endelig har fått det til. Tenk at det skulle gå på 3. forsøket! Jeg er trøtt og oppblåst og lykkelig! :)

Valg

Jeg har gjort det jeg aldri frivillig skulle gjøre. Jeg har tatt valget jeg aldri ville ta. Jeg har utsatt vårt neste forsøk.

Det føles absurd og jeg er definitivt ikke fortrolig med tanken, men valget er tatt og jeg har sagt fra meg plassen denne syklusen. Det var ikke med lett hjerte, foreløpig hater jeg avgjørelsen. Jeg håper bare det er verdt det. 

De siste ukene har vært ganske bra. Jeg har lagt det forrige dusteforsøket bak meg, hatt masse energi og vært "on fire" på jobb. Våren kommer nærmere, sinnet blir lysere og jeg har gleeeedet meg til å starte på neste forsøk. Yes, Synarela, bring it on! Samtidig fikk jeg forespørsel om videreutvikling på jobb med reise utenlands, og jeg sa selvfølgelig ja til dette, takknemlig for at de satser sterkt på meg selv om de vet at jeg planlegger og jobber aktivt for et annet liv. Så, i et anfall av klartenking ser jeg at dette kræsjer helt. Det vil si planlagt egguttak dagen etter at jeg kommer hjem igjen. 

La meg si det sånn, jeg kan være utrolig kreativ når jeg vil. I dialog med Riksen dro jeg det så langt som til at de kunne fakse resept på Ovitrelle (eggløsningssprøyten) til byen jeg skal være i. Der er det varmt og godt og siden Ovitrelle må oppbevares kjølig er det ikke et alternativ å ha den med i bagasjen. Setting av Gonal-f under middager med eventuelle tilhørende unnskyldninger, spraying på kveldene med tilhørende holde-igjen-nys (jeg må alltid nyse når jeg sprayer)... Dette skulle jeg klare! Så sa sykepleier at "hvis ikke alt går etter planen blir forsøket i værste fall avbrutt". Og her var det STOR  feilmargin! 

Jeg satt igjen med to valg: avlyse tur eller utsette forsøket. 

Dere som leser og er i samme prossess vet hvor vanskelig dette valget er. For de jeg snakket med som ikke strever med å få barn var valget innlysende. Irriterende nok ser jeg fornuften, og jeg må innrømme at fornuften sjelden har seiret disse årene. Livet har måttet vike for hormoninjeksjoner, gynekologtimer og et tullete sinn, verden har snurret mens min lille boble har stått stille. Men et avbrutt forsøk, DET vil jeg i alle fall ikke ta sjansen på. 

Så her sitter jeg, fornuftens budbringer, og feller tårer over et valg jeg for en gangs skyld har tatt selv. Det er BARE 4 uker, 4 uker lange som et halvt år. Så får jeg bare håpe at den ledige plassen kan glede noen andre som har ventet lenge... 

Kunsten å ta pause

Hei hvor det går, og DER kom tanta igjen! Jeg begynte faktisk å le litt sent i går kveld når jeg uten tvil hadde fått besøk... igjen... to uker siden sist. Hehe, det er jo måte på hvor glad jeg er i denne dama da!

Dette er første gang vi har hatt et avbrutt forsøk, så jeg visste ikke helt hva som kom til å skje når jeg sluttet på medisiner. Jeg trodde, helt oppriktig, at kroppen ikke var i stand til å sette i gang en ny menstruasjon så raskt, men så feil jeg tok.

Så da var det ikke annet å gjøre enn å snike meg vekk fra arbeidet og stille meg i den, for tiden, evig lange telefonkøen på Riksen. Sist satt jeg 50 minutter i telefonkø (det var så vidt batteriet holdt), men i dag slapp jeg heldigvis med 10 minutter. Jeg har jo lagt merke til at det er vesentlig mer travelt på IVF- avdelingen nå enn det var det første halve året vi var der: lenger telefonkø, flere mennesker på venteværelset, og nå, lenger ventetid mellom forsøkene. Det betyr at vi ikke får gå i gang igjen denne syklusen, men må vente til neste runde.

Umiddelbart kjente jeg på disse ambivalente følelsene. Den ene sier at jeg vil gå i gang igjen med en gang, jeg vil ikke ha noe opphold, hvilemåned, pause, pustetid osv. Jeg vil jo bare fortsette og fortsette til jeg blir gravid. Den andre sier at det egentlig skal bli litt godt.

Jeg tror at det er helt greit med en "tvungen pause", at kroppen min kommer til å fryde seg over å få være seg selv i noen uker. Nå skal den bare finne tilbake sin egen rytme før IVF- trollet kommer og tukler det til igjen. Når sant skal sies hadde jeg aldri valgt å ta en måneds pause om det var opp til meg selv, så det kanskje greit å ikke kunne påvirke dette(?).

Uansett, pause blir det... Og i mellomtiden kan vi jo prøve lykken på egenhånd... :D

Frysebabyen som døde

I dag var dagen satt for innsetting av det lille frosne embryoet vi hadde i fryseren. Jeg skulle som vanlig ringe laboratoriet kl. 11:15 for å høre hvordan det hadde gått med tiningen. Håpet har ikke vært så stort denne runden, og jeg har, som nevnt, egentlig vært ganske pessimist. Alikevel kjente jeg veldig på nervøsiteten mens jeg slo nummeret til lab'en. Pulsen dunket og jeg ble varm i toppen. Skulle tro jeg var vant til dette nå, men den gang ei...

Jeg hørte det på stemmen til laboranten med en gang, og den litt sørgmodige "jeg har dessverre dårlige nyheter...". Embryoet vårt overlevde ikke opptiningen. Det ble ingen innsetting.

Etter de første snufsene og den tidlige nedturen kjente jeg at jeg egentlig var litt irritert. Irritert for at jeg ikke bare fikk sette inn de to eggene med en gang, slik vi ønsket. Irritert for at vi måtte starte på nok en runde som endte i skuffelse. Hadde vi satt inn begge hadde i alle fall denne lille fått en sjanse. Nå fikk den ingen sjanse, den ble ødelagt...

Så er vi på bar bakke igjen og kan ikke annet enn å se frem mot det tredje (og siste) forsøket på Rikshospitalet. Jeg skal ringe sykehuset ved neste mens, men om vi får sette i gang da vet jeg ikke enda. Ved det tredje forsøket får vi i alle fall sette inn 2 sprellende ferske embryo, og DET gleder vi oss veldig til.

Håpet er sterkt fortsatt, og vi er langt i fra slått. Litt irritert, litt trist, litt lei, men ikke slått. 

Neste forsøk, takk!!  

Fryseforsøk #4

Tanta kom og tanta dro,11 dager på overtid. Dette er den desidert lengste syklusen jeg har hatt, men som de så pent sa på sykehuset: "det er ikke noe rart kroppen blir forvirret, vi klusser jo til all normal hormonproduksjon i kroppen din".

Men altså, vi er i gang igjen. Innsetting nr. 6, fryseforsøk nr 4. Og denne runden er virkelig annerledes enn første forsøk på alle plan, mest av alt mentalt. Denne gangen er jeg ikke optimistisk. Det finnes ikke et snev av tro på at dette skal gå, og jeg har allerede begynt å forberede forsøk nr 3. Det er vanskelig å forklare hvorfor, for jeg vet det ikke egentlig selv. Jeg har prøvd å gire opp optimismen og pågangsmotet jeg har hatt før alle de andre innsettingene, men jeg klarer rett og slett ikke å finne det. Og jeg føler meg egentlig bare sliten. Lei.

Kanskje det er kroppens måte å takle dette på. Kanskje det er sinnet som prøver å beskytte meg. Kanskje hjernen min bare trenger at jeg ikke tenker så mye på dette denne gangen, skrur ned forventningene og lar livet gå sin gang. Kanskje mørketiden går inn på meg. Eller kanskje jeg for første gang reagerer på progynova og rett og slett er litt deppa....

Tanken på at det bare er ett egg i fryseren gjør meg gal, og sjansen er stor for at det ikke blir noen innsetting i det hele tatt. 60% sjanse (eller der omkring) for at embryoet overlever tiningen er ikke all verdens odds.

Det er uvant å være pessimist. Jeg er født optimist og klarer for det meste å finne noe bra i alle situasjoner. Livets lyse side og så videre. Men ikke nå, ikke denne gangen. Jeg tar progynova morgen og kveld og det er helt mekanisk; ingen tanker, ingen følelser. Likegyldig? Ja, slik føles det. Og jeg gleder meg egentlig bare til å bli ferdig med dette fryseforsøket så vi kan gå videre til neste forsøk.

Midt i alt dette tenker jeg også at det er helt greit; Det er helt greit å ikke være "superwoman" med klokketro på ethvert forsøk, det er helt greit å tillate meg selv å si at dette er slitsomt. Og med dette  går hverdagen også egentlig helt greit. Jeg er ikke stresset, nervøs, ufokusert, deprimert eller euforisk, men har egentlig helt ok dager. Helt ok dager uten de store forventningene...

Tante Rød - elsket og hatet

Ønsket og uønsket...

Tenk at det er mulig å ønske seg noe så sterkt, og samtidig ikke ønske det i det hele tatt.  Å vente med lengsel (oh yes, the drama) på noe man håper ikke kommer. Ja, jeg snakker om tanta og jeg venter fortsatt på henne.

Etter julen var det på nytt ventetid, og jeg hadde ikke så mye å skrive om. Disse ukene mellom forsøkene er for meg et stort vakum, en tid hvor jeg bare venter på å gå i gang igjen. Jeg kastet meg inn i hverdagen med alt jeg hadde, bestemt på å jobbe masse og gjøre enda mer så ukene skulle fly av sted. Det har vært godt å leke arbeidsnarkoman, ukene har virkelig flydd!

Jeg er så heldig å ha en arbeidsgiver som gir meg all frihet jeg trenger til det vi holder på med. Jeg trenger ikke lure på om det er greit å ta fri til undersøkelser, bruke en time av arbeidsdagen på å sitte i telefonkø til Riksen, dra hjem for å hente medisiner, være distre når jeg er på medisiner, gråte når jeg behøver... Å møte så stor forståelse fra sjefen, at han heier på oss og venter med oss er virkelig ikke noe jeg tar for gitt. Det er ingen selvfølge, men det har vært helt uvurdelig.  Da føles det også veldig godt å kunne gi litt ekstra nå når overskuddet er der igjen.

Men så var det denne ventingen. Tanta skulle ha kommet forrige uke, men hun har ikke vist skyggen sin engang. Etter forrige ferskforsøk var hun også litt sen, men det var snakk om 2-3 dager, ikke 8. Det er ingen mensmurring, ingen ømme pupper (som jeg alltid har en uke før), ingen PMS... det er rett og slett dønn stille. Gjennom ett år med Lutinus har jeg jo også blitt godt kjent med den berømte livmortappen, og den oppfører seg også annerledes. Den har faktisk stukket av og gjemt seg, noe jeg ikke har opplevd tidligere.

Så her sitter jeg, da. What to do? Skulle så ønske jeg kunne rope "VI HAR KLART DET PÅ EGENHÅND", men jeg har jo selvfølgelig sjekket dette også. A big fat negative! Soleklart, det hadde vel vært for mye å håpe på.

Ventingen fortsetter og jeg drømmer i det stille om at forrige eggløsning kom litt sent og at den negative testen bare var tatt litt for tidlig... Eller at tanta kommer snart så vi kan gå i gang igjen!

To be continued..... :)